Pavens angelus femte søndag i fastetiden

«Vi vil gjerne se Jesus», sa grekerne og ønsket virkelig å få et innblikk i hans mysterium. Jesus ba dem da se inn i korset og forklarte: «Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt».

Evangelieteksten var fra Johannesevangeliet:

Det var noen grekere blant dem som var kommet for å tilbe under høytiden. De gikk til Filip, som var fra Betsaida i Galilea, og sa: «Herre, vi vil gjerne se Jesus.» Filip gikk og fortalte det til Andreas, og sammen gikk de og sa det til Jesus. Jesus svarte: «Timen er kommet da Menneskesønnen skal bli herliggjort. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt. Den som elsker sitt liv, skal miste det. Men den som hater sitt liv i denne verden, skal berge det og få evig liv. Den som vil tjene meg, må følge meg, og der jeg er, skal også min tjener være. Den som tjener meg, skal min Far gi ære.
Nå er min sjel fylt av angst. Men skal jeg så si: Far, frels meg fra denne timen? Nei, til denne timen skulle jeg komme. Far, la ditt navn bli herliggjort!» Da lød det en røst fra himmelen: «Jeg har herliggjort det og skal herliggjøre det igjen.»
Mengden som sto omkring og hørte dette, sa at det hadde tordnet. Andre sa: «Det var en engel som talte til ham.» Da sa Jesus: «Denne røsten lød ikke for min skyld, men for deres. Nå felles dommen over denne verden, nå skal denne verdens fyrste kastes ut. Og når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg.» Dette sa han for å gi til kjenne hva slags død han skulle lide. (Joh 12,20-33)

Her følger det paven sa før angelusbønnen:

Dagens evangelietekst (jf. Joh 12,20-33) forteller om noe som hendte en av de siste dagene i Jesu liv. Hendelsen fant sted i Jerusalem, der han befant seg i anledning den jødiske påskefesten. Til denne rituelle feiringen kom det også noen grekere; det var menn besjelet av religiøse følelser, tiltrukket av det jødiske folkets tro. Ettersom de hadde hørt om denne store profeten, gikk de til Filip, en av de tolv apostlene, og sa: «Vi vil gjerne se Jesus» (vers 21). Johannes framhever denne setningen, sentrert om verbet «se», som med denne evangelistens ordbruk betyr å gå bortenfor det synlige for å fatte et menneskes mysterium. Det verbet som Johannes bruker, «se», betyr å nå helt inn til hjertet, å nå menneskets indre med ens syn, med ens innsikt.

Jesus reagerer på en overraskende måte. Han svarer ikke med et «ja» eller «nei», men sier: «Timen er kommet da Menneskesønnen skal bli herliggjort» (vers 23). Disse ordene, som umiddelbart gir inntrykk av at Jesus overhører grekernes spørsmål, gir egentlig det sanne svaret, for den som vil kjenne Jesus må se inn i korset, der hans herlighet blir avslørt. Se inn i korset. Dagens evangelium innbyr oss å vende blikket mot korset, som ikke er noen pyntegjenstand eller klestilbehør – noen ganger misbrukt! – men et religiøst tegn som skal kontempleres og forstås. I bildet av den korsfestede Jesus blir Sønnens døds mysterium avslørt som den høyeste kjærlighetsgjerning, kilde til liv og frelse for menneskeheten til alle tider. I hans sår ble vi helbredet (jf. Jes 53,5).

Nå kan jeg tenke: «Hvordan ser jeg på korset? Som en kunstgjenstand, som kan være vakker, eller ikke? Eller ser jeg inn i det, går jeg inn i Jesu sår – helt til hans hjerte? Ser jeg på det mysteriet det er at Gud ga avkall på seg selv og døde som en slave, som en forbryter?» Ikke glem å se virkelig på korset – se inn i det! Det fins en vakker andakt, som går ut på å be en Fadervår for hver av de fem sårmerkene: Når vi ber Fadervår på denne måten, prøver vi å komme inn gjennom Jesu sår, inn, inn, helt til hjertet. Og der vil vi lære Kristi mysteriums store visdom, korsets store visdom, å kjenne.

For å forklare hva hans død og oppstandelse betyr, anvender Jesus et bilde og sier: «Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt» (vers 24). Han ønsker å gjøre det forstått at denne ekstreme begivenheten – hans kors, død og oppstandelse – er en fruktbarhetens gjerning – hans sår helbredet oss – en fruktbarhet som vil bære frukt for mange. Så han sammenligner seg selv med et hvetekorn, som når det i jorden går i oppløsning frembringer nytt liv. Med sin inkarnasjon kom Jesus til jorden; men det er ikke nok: Han må også dø for å befri menneskene fra syndens slaveri og gi dem et nytt liv, forsonet i kjærligheten. Jeg sa «for å befri menneskene», det var altså for å befri meg, deg, alle oss, hver enkelt av oss at han betalte den prisen. Dette er Kristi mysterium. Gå til hans sår, gå inn i dem, kontempler; se Jesus, men gjør det innenfra.

Og denne dynamiske prosessen, som Jesus gjennomgikk, må bli realisert også i oss, hans disipler: Vi er kalt til å tilegne oss påskeloven, som sier at vi må miste vårt liv for å få et nytt og evig liv (jf. Matt 16,24-25). Og hva betyr det å miste livet? Hva betyr det med andre ord å være et hvetekorn? Det betyr å være mindre opptatt av seg selv og sitt og å kunne «se» og imøtegå behovene til våre neste, særlig de siste. Med glede å gjøre nestekjærlige gjerninger for dem som lider i kropp og ånd er den mest autentiske måten å leve ut evangeliet på. Dette er grunnlaget for at våre fellesskap skal kunne vokse i broderskap og gjensidig mottagelse. – «Jeg vil Jesus.» Se ham innenfra. Gå inn i hans sår og kontempler hans hjertes kjærlighet til deg og deg og deg og meg, til alle.

Må jomfru Maria, som alltid holdt sitt hjertes blikk festet på sønnen, fra krybben i Betlehem til korset på Golgata, hjelpe oss å møte ham og kjenne ham, slik han vil, for å kunne opplyst av ham og bringe frukter av rettferdighet og fred ut i verden.

***

Etter angelusbønnen nevnte paven sin reise til Pietrelcina og San Giovanni Rotondo dagen før. Det er nå hundre år siden Padre Pio (den hellige Pio av Pietrelcina) mottok sine varige stigmata og femti år siden han døde.