Pavens tale til det diplomatiske korpset

Mandag 8. januar tok pave Frans imot representantene for diplomatkorpset på det tradisjonelle møtet ved begynnelsen av et nytt år. Den hellige stolen har nå diplomatiske forbindelser med 185 land (inkludert EU og Malteserordenen).

Det var Menneskerettighetserklæringen, vedtatt av FN for sytti år siden (10. desember 1948), som var den røde tråden i pavens tale.

Innledningsvis ønsket han å minne om et annet jubileum: Det er hundre år siden slutten av første verdenskrig. Ut av den krigens aske kan vi trekke to lærepenger: At vinnerne ikke skal ydmyke taperne, og at det er når nasjonene kan omgås hverandre på like fot at freden blir holdbar.

Paven siterte begynnelsesordene i Menneskerettighetserklæringen: «Anerkjennelsen av iboende verdighet og av like og uavhendelige rettigheter for alle medlemmer av menneskeslekten er grunnlaget for frihet, rettferdighet og fred i verden…». For Den hellige stol er det å snakke om menneskerettigheter framfor alt å vise til menneskeverdets sentrale stilling, for mennesket er skapt i Guds bilde. Kirken ønsker å fremme «menneskenes helhetlige utvikling».

Paven bemerket at tolkningen av visse rettigheter har forandret seg i løpet av disse sytti årene; nå inkluderes gjerne noen «nye rettigheter», som ofte strider mot hverandre. Nye oppfatninger av menneskerettigheter står i motsetning til mange lands kultur, og «vi risikerer – noe paradoksalt – at det i menneskerettighetenes navn oppstår moderne former for ideologisk kolonisering»; det skjer at de sterkeste og rikeste står bak slik kolonisering overfor de fattigste og svakeste.

Grunnleggende menneskerettigheter, som at «enhver har rett til liv, frihet og personlig sikkerhet» (artikkel 3), blir fortsatt ikke overholdt: Barn blir abortert bort, eldre mennesker tilsidesatt, kvinner utsatt for vold, mange blir ofre for menneskehandel. Og mange får ikke «helseomsorg og nødvendige sosiale ytelser» (artikkel 25).

Paven tok så for seg krig og atomvåpen og nevnte fjorårets FN-avtale om forbud mot atomvåpen. Han siterte fra pave Johannes 23's encyklika «Pacem in terris» (en slags katolsk menneskerettighetserklæring), blant annet: «En kan knapt tro mulig at der finnes mennesker i verden som våger å ta ansvaret for de uhyre massakrer og ødeleggelser en krig ville føre med seg. Ikke desto mindre må det konstateres: En uforutsett ting, et ulykkestilfelle er nok til å fremkalle katastrofen.»

Pave Frans kommenterte deretter situasjonen i forskjellige deler av verden (Koreahalvøya, Syria, Jerusalem – noen av de samme stedene som han nevnte i sin Urbi et orbi juledag.)

Så ønsket han å vie familien «en spesiell tanke» og siterte igjen fra Menneskerettighetserklæringen: «Familien er den naturlige og grunnleggende enhet i samfunnet og har krav på samfunnets og statens beskyttelse» (artikkel 16).

Migrasjon var neste tema. Paven setter enda mer fokus på migranter og flyktninger nå for tiden. I 2018 skal FN ferdigstille og vedta to avtaler om migranter og flyktninger.

Han ønsket så å minne om retten til «tanke-, samvittighets- og religionsfrihet» (artikkel 18).

Retten til arbeid og retten til hvile (artiklene 23 og 24) var de siste rettighetene han omtalte. Han snakket også om barnearbeid.

Paven avsluttet med å minne om at vi naturligvis ikke bare har rettigheter, men også plikter. Hver enkelt har plikter overfor fellesskapet for å sikre «de krav som moralen, den offentlige orden og den alminnelige velferd i et demokratisk samfunn med rette stiller» (artikkel 29). Og det var særlig én plikt han ville minne diplomatene om: miljøvern. Vi må ta oss av Jorda vår.

Her er hele talen på engelsk.