Det kristne håpet – 34. Håpets fiender

Onsdag 27. september holdt pave Frans sin trettifjerde katekese om det kristne håpet. Etter at alt det andre var sluppet ut, lå håpet igjen i Pandoras eske. Vi må passe på å gi det guddommelige håpet plass i oss selv. Hvis vi er fulle av alt mulig annet, kan vi lett komme til å gi etter for fristelsen til å være ulykkelige.

Under audiensen ble det lest fra Paulus’ første brev til Timoteus:

For kroppslig øving er nyttig til noe, men gudsfrykt er nyttig til alt. Til den er det knyttet et løfte både for dette livet og for det som kommer. Dette er et troverdig ord og vel verdt å ta imot, det er derfor vi strir og kjemper. For vi har satt vårt håp til den levende Gud, som er frelser for alle mennesker, særlig for de troende. (1 Tim 4,8-10)

Det kristne håpet – 34. Håpets fiender

Kjære brødre og søstre, god dag!

Det er håpet vi snakker om nå for tiden, men i dag er det håpets fiender jeg ønsker å reflektere over sammen med dere. For også håpet, liksom alt annet godt i denne verden, har sine fiender.

Jeg er kommet til å tenke på den gamle myten om Pandoras eske. Når esken blir åpnet, slipper alskens ulykker ut i verdens historie. Men det er få som husker den siste delen av historien, som byr på en lysstrime av håp: Etter at alt det vonde har sluppet ut av esken og spres, later det til at en bitte liten gave kan gjøre alt godt igjen. Pandora, kvinnen som hadde esken i sin varetekt, oppdager den først etter de andre tingene. Grekerne kaller den for «elpìs», og det betyr «håp».

Denne myten sier oss hvorfor håpet er så viktig for menneskeheten. Det er ikke sant at «så lenge det er liv, er det håp», som det jo heter. Det er snarere tvert imot: Det er håpet som holder livet oppe, beskytter det, tar vare på det og får det til å vokse. Hvis ikke menneskene hadde dyrket håpet, hvis de ikke hadde støttet seg til denne dyden, ville de aldri ha kommet seg ut av hulene og ville ikke ha etterlatt seg spor i verdens historie. Håpet er det mest guddommelige som kan finnes i menneskehjertet.

En fransk dikter – Charles Péguy – etterlot seg et vidunderlig dikt om håpet (jf. «Le Porche du Mystère de la deuxième vertu»). På en poetisk måte sier han at Gud ikke er særlig forundret over menneskenes tro, og heller ikke over deres kjærlighet; men at det som virkelig undrer og rører ham er deres håp: «Må de stakkars barna», skriver han, «se hvordan ting går og tro at det vil gå bedre i morgen». Dikterens bilde gjenkaller ansiktet til mange som er reist gjennom denne verden: bønder, fattige arbeidere, migranter som søkte en bedre framtid. De kjempet seigt tross sin bitre situasjon, full av prøvelser, for de ble livet opp av tiltroen til at deres barn ville få et mer rettferdig og roligere liv. De kjempet for sine barn, de kjempet med håp.

Håpet er drivkraften i hjertet til den som bryter opp og drar fra hjem, land, noen ganger familie og slektninger – jeg tenker på migrantene – for å søke et bedre liv, et mer menneskeverdig liv for seg og sine kjære. Og det er også drivkraften i hjertet til den som tar imot andre: ønsket om å møtes, bli kjent med hverandre, snakke sammen… Håpet er drivkraften for å «være underveis sammen», for det er sammen vi reiser: De som kommer til vårt land og vi som går mot deres hjerte for å forstå dem, for å fostå deres kultur og språk. Det er en reise sammen, men uten håpet blir det ikke noe av reisen. Håpet er drivkraften for å være underveis sammen, slik vi blir minnet om av den Caritas-kampanjen som vi starter i dag. Brødre og søstre, la oss ikke være redde for å reise sammen! La oss ikke være redde! La oss ikke være redde for å håpe sammen!

Håpet er ikke en dyd for de mette. Det er derfor det alltid har vært de fattige som er de fremste bærere av håpet. Og i den forstand kan vi si at det er de fattige, også tiggerne, som er historiens hovedpersoner. Gud trengte dem for å tre inn i verden: Josef og Maria, gjeterne ved Betlehem. I den første julenatten sov verden og hvilte på de vissheter, som den hadde anskaffet seg. Men i det skjulte forberedte de ydmyke godhetens revolusjon. De var fattige på alt, noen levde såvidt over eksistensminimumet, men de var rike på det mest verdifulle som fins i denne verden, nemlig lengselen etter forandring.

Det kan være uheldig å ha fått alt i livet. Tenk på et ungt menneske som ikke har lært de dyder det er å vente og være tålmodig, som ikke har måttet anstrenge seg i det hele tatt, som alt har gått glatt for, og som når han er tjue allerede «vet alt om alt»; et slikt menneske er dømt til det aller verste: ikke å lengte etter noe som helst. Det er dette som er det verste som kan skje. Å lukke døra for alle lengsler, for alle drømmer. Et slikt menneske kan virke ungt, men høsten har allerede inntrådt i dets hjerte. Det er en «høstens ungdom».

En tom sjel er den verste hindringen for håpet. Det er en fare som angår alle; også når man vandrer som en kristen kan man bli fristet til ikke å håpe. I urkirkelig tid satte munkene en av inderlighetens verste fiender under anklage: «Middagstidens onde ånd» som nettopp når sola står høyt på himmelen suger kraften ut av et engasjert liv. Denne fristelsen kommer helt overraskende på oss: Dagene blir ensformige og kjedelige, vi syns at ingenting er bryet verdt. Denne holdningen kalles akedi [åndelig latskap] og huler ut livet innenfra til det blir et tomt skall.

Når dette skjer, vet den kristne at denne tilstanden må bekjempes; man må aldri passivt godta den. Gud skapte oss til å være glade og lykksalige og ikke for at vi skulle beskjeftige oss med melankolske tanker. Derfor er det viktig å passe på sitt eget hjerte og gjøre motstand mot fristelsen til å være ulykkelig, som helt sikkert ikke kommer fra Gud. Og hvis vi er for svake og kampen mot angsten er spesielt hard, kan vi alltid ta vår tilflukt til Jesu navn. Vi kan gjenta den enkle bønnen, som vi finner spor av i evangeliene og som er grunnleggende i mange kristne åndstradisjoner: «Herre Jesus Kristus, den levende Guds sønn, ha miskunn med meg synder». En fin bønn. «Herre Jesus Kristus, den levende Guds sønn, ha miskunn med meg synder.» Det er en håpets bønn fordi jeg vender meg til ham som kan åpne dørene på vidt gap og løse problemet og la meg se horisonten – håpets horisont.

Brødre og søstre, la oss ikke kjempe alene mot håpløsheten. Om Jesus har seiret over verden (jf. Joh 16,32), er han også i stand til å seire over alt det i oss som motsetter seg det gode. Om Gud er med oss, skal ingen ta fra oss den dyden som er absolutt nødvendig for å kunne leve. Ingen skal ta håpet fra oss. La oss gå framover!