Ingen Kristus uten kors, og intet kors uten Kristus. Angelus 3. september

I sin Angelus søndag 3. september kommenterte pave Frans som vanlig dagens evangelium. Etter Peters bekjennelse – «Du er Messias, den levende Guds Sønn» – som paven tok for seg for en uke siden, går Peter fra å være en byggestein til å bli en snublestein. Han vil ha en Kristus uten korset. Men det er umulig. Og, sa paven, heldigvis fins det heller ikke noe kors uten Kristus.

Evangelieteksten var:

Fra da av begynte Jesus Kristus å gjøre det klart for disiplene sine at han måtte dra til Jerusalem, og at de eldste, overprestene og de skriftlærde skulle la ham lide mye. Han skulle bli slått i hjel, og den tredje dagen skulle han reises opp. Da tok Peter ham til side og ga seg til å irettesette ham: «Gud fri deg, Herre! Dette må aldri hende deg.» Men Jesus snudde seg og sa til Peter: «Vik bak meg, Satan! Du vil føre meg til fall. Du har ikke tanke for det som Gud vil, bare for det som mennesker vil.»
Deretter sa Jesus til disiplene: «Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det. Hva vil det gagne et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel? Eller hva skal et menneske gi som vederlag for sin sjel? For Menneskesønnen skal komme i sin Fars herlighet sammen med sine engler, og da skal han lønne hver og en etter det han har gjort. (Matt 16,21-27)

Her følger alt det paven sa før angelusbønnen:

Kjære brødre og søstre, god dag!

I dag får vi (jf. Matt 16,21-27) fortsettelsen av forrige søndags evangelium, da Peter - «klippen» som Jesus vil bygge sin Kirke på – kom med sin bemerkelsesverdige bekjennelse. I skarp motsetning til dette, viser Matteus oss i dag den samme Peters reaksjon når Jesus åpenbarer for disiplene at i Jerusalem vil han måtte lide, bli slått i hjel og så bli reist opp (jf. vers 21). Peter tar Mesteren til side og irettesetter ham, for – sier han – dette kan aldri skje ham, Kristus. Men så er det Jesus som irettesetter Peter med harde ord: «Vik bak meg, Satan! Du vil føre meg til fall. Du har ikke tanke for det som Gud vil, bare for det som mennesker vil» (vers 23). Et øyeblikk tidligere var apostelen, som var blitt velsignet av Faderen med en åpenbaring, en solid «stein» som Jesus kunne bygge sitt fellesskap på; og like etter blir han en forhindring, en stein – men ikke en byggestein – en snublestein på Messias’ vei. Jesus vet meget vel at Peter og de andre fortsatt har lang vei å gå for å kunne bli hans apostler!

Deretter henvender Mesteren seg til alle dem som fulgte ham og forklarer dem tydelig hvilken vei de bør ta: «Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg» (vers 24). Alltid, også i dag, er vi fristet til å følge en Kristus uten kors, eller snarere til å ville lære Gud den rette veien, slik Peter gjør: «Nei, nei, Herre, nei, dette må aldri hende deg». Men Jesus minner oss om at hans vei er kjærlighetens vei, og ekte kjærlighet fins ikke uten selvoppofrelse. Vi er kalt til ikke å ta til oss denne verdens syn, men til å bli oss stadig mer bevisst at vi kristne må vandre en strevsom vei – mot strømmen og i oppoverbakke.

Jesus fullfører sitt forslag med ord som uttrykker stor og evig aktuell visdom, fordi de utfordrer egosentrisk mentalitet og oppførset. Han formaner: «Den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det» (vers 25). Dette paradokset inneholder «den gyldne regelen» som Gud har skrevet inn i menneskenaturen, som er skapt i Kristus: regelen om at bare kjærligheten gjør livet meningsfullt og lykkelig. Å bruke sine talenter, energi og tid bare for å redde, beskytte og realisere seg selv fører i virkeligheten til at man mister seg selv, altså til en trist og ufruktbar tilværelse. La oss i stedet leve for Herren og bygge vårt liv på kjærligheten, slik Jesus gjorde: Da vil vi kunne oppleve ekte glede, og vårt liv vil ikke være ufruktbart, men fruktbart.

I eukaristifeiringen gjenopplever vi korsets mysterium; ikke bare minnes vi det, men vi er med på Kristi forløsende minneoffer, der Guds sønn mister seg selv fullstendig for igjen å ta imot seg selv av Faderen og slik gjenfinne oss, som var tapt, sammen med alle skapninger. Hver gang vi deltar i messen, blir den korsfestede og oppstande Kristi kjærlighet meddelt oss som mat og drikk, slik at vi kan følge ham daglig i konkret tjeneste for våre søsken.

Må den allerhelligste Maria, som ledsaget Jesus helt til Golgata, ledsage også oss og hjelpe oss ikke å frykte korset – korset med Jesus på, ikke et kors uten Jesus, men korset med Jesus – altså det korset det er å lide av kjærlighet til Gud og våre søsken. For ved Kristi nåde gir denne lidelsen oppstandelse som frukt.

***

Vi minner om at også i sin aller første preken som pave, snakket Frans om Peter som byggestein og Peter som snublestein, om Peters «Du er Kristus, den levende Guds sønn. Jeg følger deg, men la oss ikke snakke om noe kors».