Fattige i ånden. Pavens Angelus

I sin Angelus søndag 29. januar kommenterte pave Frans igjen saligprisningene, som da han feiret messe i Sverige allehelgensdag. Denne gangen var det særlig den første saligprisningen han festet seg ved: «Salige er de som er fattige i ånden for himmelriket er deres». Vi starter under vanskelige vilkår for så å åpne oss for Guds gave og komme inn i den nye verdenen, det riket som Jesus forkynte.

Her følger alt det paven sa før selve angelusbønnen:

Kjære brødre og søstre, god dag!

Dagens liturgi får oss til å grunne over saligprisningene (jf. Matt 5,1-12), som er innledningen til den store talen kalt Bergprekenen, Det nye testamentets «magna carta». Jesus åpenbarer Guds vilje til å lede menneskene til lykken. Dette budskapet fantes allerede i profetenes forkynnelse: Gud er nær de fattige og undertrykte og befrir dem fra de som mishandler dem. Men i sin tale tar Jesus en spesiell vei: Han starter med ordet «salige», altså lykkelige. Så fortsetter han med vilkåret for å være det; og avslutter så med et løfte. Grunnen til å være salig, altså lykkelig, ligger ikke i det vilkåret som det spørres etter – for eksempel «å være fattig i ånden», «å sørge», «å hungre etter rettferdighet», «å bli forfulgt»… – men i det løftet som følger, som bør tas imot i tro som en gave fra Gud. Vi starter under vanskelige vilkår for så å åpne oss for Guds gave og komme inn i den nye verdenen, det «riket» som Jesus forkynte. Dette er ikke en automatisk mekanisme, men en vei gjennom livet, der vi følger Herren og derfor ser det som er vanskelig og vondt fra et nytt perspektiv og opplever det ut fra den pågående omvendelsen. Vi er ikke salige hvis vi ikke er omvendt og i stand til å verdsette og leve Guds gaver.

Jeg vil stoppe opp ved den første saliprisningen: «Salige er de som er fattige i ånden for himmelriket er deres» (vers 4). De fattige i ånden er de som har samme følelser og innstilling som slike fattige mennesker som ikke gjør opprør, men som greier å være ydmyke, lydhøre, åpne for Guds nåde. Lykken til de fattige i ånden har to dimensjoner: i forhold til materielle goder og i forhold til Gud. De åndelig fattige er nøysomme når det gjelder materielle goder. De gir ikke nødvendigvis avkall på godene, men de klarer å sette pris på det som er vesentlig og å dele; hver dag klarer de på nytt å forundre seg over livets goder, uten å la seg tynge ned av grådig forbruk. Jo mer jeg har, desto mer vil ja; jo mer jeg har, desto mer vil jeg ha: Dette er grådig forbruk. Og det dreper sjelen. Og den mannen eller kvinnen som har denne «jo mer jeg har, desto mer vil jeg ha»-innstillingen, er ikke lykkelig og vil aldri bli lykkelig. Når det gjelder Gud, er de åndelig fattige fulle av lovprisning og takknemlighet over at verden er en velsignelse og har sitt opphav i Faderens skapende kjærlighet. Og de stiller seg åpne for Ham, er lydhøre for hans herredømme: Det er han, Herren, som er den store. Det er ikke jeg som er stor fordi jeg har mange ting! Det er han: han som ville at verden skulle finnes for alle for at alle skulle være lykkelige.

Den fattige i ånden er den kristne som ikke stoler på seg selv, på sin materielle rikdom, som ikke holder hardnakket på egne meninger, men lytter respektfullt og gjerne retter seg etter det andre bestemmer. Hvis det i våre fellesskap hadde fantes flere fattige i ånden, ville det ikke være fullt opp av splittelser, motsetninger og krangel! Ydmykhet, liksom nestekjærlighet, er en essensiell dyd for å kunne leve sammen i kristne fellesskap. De som er fattige, i denne evangeliske betydningen, framstår som de som ikke sovner fra målet, nemlig himmelriket. De lar oss ane at riket allerede nå fins som en kime i de søskenfellesskap som heller vil dele enn å eie. Dette ønsker jeg å understreke: Del heller enn å eie! Ha alltid et åpent hjerte og åpne hender [paven åpner hånden], ikke lukket [paven lukker hånden]. Når hjertet er lukket [lukket hånd], er det et trangt hjerte: Det vet ikke engang hva det er å elske. Når hjertet er åpent [åpen hånd], tar det kjærlighetens vei.

Må jomfru Maria, som både er forbilde for de fattige i ånden og førstegrøden av dem fordi hun er fullstendig lydhør for Herrens vilje, hjelpe oss å overgi oss til den barmhjertige Gud, for at han skal fylle oss med sine gaver, og da særlig sin umåtelige tilgivelse.