Barmhjertigheten gir verdighet (del 27 av pavens katekese)

I sin tjuesjuende katekese over barmhjertigheten, fra onsdag 31. august, kommenterer pave Frans fortellingen om kvinnen som rørte ved Jesu kappe. Hun hadde hatt blødninger i mange år, var blitt utstøtt av samfunnet og hadde mistet all sin verdighet. Det er hennes sterke tro som får henne til å nærme seg Jesus, og han gjør han henne fullstendig frisk, både fysisk og åndelig. Han gir henne verdigheten som Gud barn tilbake.

I Matteusevangeliets niende kapittel leser vi:

Nå var det en kvinne der som hadde hatt blødninger i tolv år. Hun nærmet seg Jesus bakfra og rørte ved dusken på kappefliken hans, for hun sa til seg selv: «Om jeg bare får røre ved kappen hans, blir jeg frisk.» Jesus snudde seg, og da han fikk øye på henne, sa han: «Vær frimodig, datter! Din tro har frelst deg.» Og kvinnen ble frisk fra samme stund. (Matt 9,20-22)

Barmhjertigheten gir verdighet

God dag, kjære brødre og søstre!

I den evangelieteksten som vi har hørt er det en person som utmerker seg ved sin tro og sitt mot. Det er den kvinnen som hadde hatt blødninger i tolv år og som Jesus helbredet. Hun går gjennom folkemengden og nærmer seg Jesus bakfra for å røre ved dusken på kappefliken hans. For hun sa til seg selv: «Om jeg bare får røre ved kappen hans, blir jeg frisk» (vers 21; jf. Ef 3,12). For en stor tro! For en stor tro denne kvinnen hadde! Det er fordi hun er oppildnet av troen og håpet at hun resonnerer på denne måten, og ved å være litt lur, greier hun å realisere det hjertet hennes ønsker. Så sterkt ønsker hun å bli reddet av Jesus at hun til og med overtrer lovbudene i Moseloven. Ikke bare har denne stakkars kvinnen vært syk i mange år, men på grunn av blødningene blir hun ansett som uren (jf. 3 Mos 15,19-30). Derfor er hun utelukket fra gudstjenesten, fra det ekteskapelige samlivet, fra normal omgang med sin neste. Evangelisten Markus legger til at hun hadde oppsøkt mange leger, hadde brukt opp alt hun eide og hadde gjennomgått smertefulle behandlinger, men at det heller var blitt verre med henne (jf. Mark 5,26). Dette var en kvinne som samfunnet hadde vraket. Det er viktig å få med seg hvordan stillingen hennes var – at hun var blitt vraket – for å kunne forstå hvordan hun var til sinns: Hun tror at Jesus kan befri henne fra alt hun har måttet leve med i årevis, - at han kan gjøre henne frisk og få slutt på det at hun er utenfor og blir nedverdiget. Kort sagt: Hun vet, hun føler hun at Jesus kan redde henne.

Dette eksemplet får oss til å tenke over hvordan kvinnen ofte blir oppfattet og fremstilt. Alle vi - også vi kristne - må passe oss for et kvinnesyn som er preget av fordommer og mistenkeliggjøring og som skader kvinnens ukrenkelige verdighet. Det er nettopp evangeliene som bringer sannheten tilbake og fører til et frigjørende syn. Jesus beundret troen til denne kvinnen, som alle holdt seg unna, og han forvandlet hennes håp til frelse. Vi vet ikke hva hun het, men på de få linjene i evangeliene som beskriver hennes møte med Jesus blir det skissert en trosvandring som er i stand til å få fram sannheten og storheten i verdigheten til hvert enkelt menneske. I møtet med Jesus blir veien til frigjørelse og frelse åpnet for alle – for mennene og kvinnene på alle steder og til alle tider.

I Matteusevangeliet står det at da kvinnen rørte ved Jesu kappe, snudde han seg og fikk øye på henne (vers 22), og så snakket han til henne. Hun handler i smug, bak Jesus; hun var litt fryktsom og prøvde ikke å bli sett ettersom hun, som vi sa, var blitt vraket. Men Jesus ser henne, og blikket hans er ikke bebreidende – han sier ikke «Gå vekk, du er utenfor!», som for å si «Du er spedalsk, gå vekk!». Nei, han bebreider henne ikke. Hans blikk er fullt av barmhjertighet og ømhet. Han vet om alt det som er skjedd og forsøker å møte henne personlig, - i grunnen var det det kvinnen ønsket. Dette betyr at ikke bare tar Jesus imot henne, men han anser henne for å være så verdig dette møtet at han gir henne sitt ord og sin oppmerksomhet.

I den sentrale delen av fortellingen blir ordet «frisk», eller «frelst», brukt tre ganger [på italiensk er det ett og samme ord, «salvato», som brukes tre ganger]. «Om jeg bare får røre ved kappen hans, blir jeg frisk.» Jesus snudde seg, og da han fikk øye på henne, sa han: «Vær frimodig, datter! Din tro har frelst deg [gjort deg frisk].» Og kvinnen ble frisk fra samme stund (versene 21 – 22). Dette «vær frimodig, datter» uttrykker hele Guds barmhjertighet for dette mennesket.

- Og for alle de som er utenfor. Hvor ofte føler vi vel oss ikke innvendig «utenfor» på grunn av våre synder, - dem er det mange, mange av... Og Herren sier til oss: «Vær frimodig! Kom! For meg er du ikke en utstøtt. Vær frimodig, datter. Du er min sønn, min datter». Og det er nådens øyeblikk, det er tilgivelsens øyeblikk, det er øyeblikket da vi blir med i Jesu liv, i Kirkens liv. Det er barmhjertighetens øyeblikk. I dag sier Herren til alle oss syndere, både små og store syndere: «Vær frimodig og kom! Du er ikke lenger en utstøtt. Jeg tilgir deg og omfavner deg». Det er slik Guds barmhjertighet er.  Vi må være modige og gå til ham, be om tilgivelse for syndene og så «holde det gående». Like modige som denne kvinnen. -

Ordene «frisk» og «frelst» har flere betydninger: Først av alt får kvinnen helsen tilbake; så slipper hun løs fra den sosiale og religiøse diskrimineringen;  dessuten blir det håpet hun hadde i hjertet realisert og hun er ikke lenger redd og nedslått; og endelig får komme hun tilbake til samfunnet og trenger ikke lenger å handle i smug. Og dette siste er viktig: Et menneske som blir vraket har det med å handle i smug, enten bare iblant eller hele livet: Vi tenker da på de spedalske dengangen, de hjemløse i dag...; vi tenker også på synderne, oss syndere. Vi gjør alltid et eller annet i smug, vi føler behov for å gjøre noe i smug fordi vi skammer oss over det vi er... Og han befrir oss fra dette, Jesus befrir oss og får oss på beina: «Stå opp og kom!». Slik Gud skapte oss: Gud skapte oss til å stå, ikke til å bli ydmyket. Stå. Jesus gir den fullstendige helbredelsen, som igjen innføyer kvinnens liv i den guddommelige kjærlighetens sfære og samtidig gir henne den fulle verdigheten tilbake.

Kort sagt: Det er ikke den kappen som kvinnen rørte ved som frelser henne, men Jesu ord, mottatt i troen. Jesu ord kan trøste henne, gjøre henne frisk og gjenopprette relasjonen med Gud og hans folk. Jesus er den eneste kilden til velsignelse, fra den veller frelsen fram for alle mennesker, og troen er den grunnleggende innstillingen for å kunne ta imot frelsen. Igjen er det Jesus, som med sin barmhjertige måte å være på viser Kirken hvilken vei den skal gå for å gå hver enkelt i møte, slik at hver og en kan bli helbredet i kroppen og i ånden og få tilbake verdigheten som Guds barn. Takk!