Ikke lenger foreldreløse. Pavens pinsepreken

Under en messe i Peterskirken pinsedag (15. mai) minte pave Frans om at «Dere har fått Ånden som gir rett til å være Guds barn, den som gjør at vi roper: ‘Abba, Far!’». Og han sa at gjennom den universelle Broren, nemlig Jesus, kan vi forholde oss til andre som barn av den samme gode og barmhjertige Far.

Her følger hele prekenen:

«Jeg lar dere ikke bli igjen som foreldreløse barn» (Joh 14,18)

Jesu oppdrag, som nådde sitt høydepunkt i Den hellige ånds gave, hadde følgende vesentlige mål: å gjenopprette vårt forhold til Far - forholdet var blitt ødelagt av synden; å befri oss fra tilstanden som foreldreløse og igjen gjøre oss til Guds barn.

I sitt brev til de kristne i Roma skriver apostelen Paulus: Alle som drives av Guds Ånd, er Guds barn. Dere har ikke fått den ånden som slavene har, så dere igjen skulle være redde. Nei, dere har fått Ånden som gir rett til å være Guds barn, den som gjør at vi roper: «Abba, Far!» (Rom 8,14-15). Her er det gjenopprettede forholdet: Guds farskap blir igjen virksomt i oss takket være Kristi gjenløsningsverk og Den hellige ånds gave.

Det er Far som gir oss Ånden, og det er Ånden som fører oss til Far. Hele frelsesverket er et gjenfødelsesverk der Guds farskap gjennom Sønnens og Åndens gave befrir oss fra den tilstanden som foreldreløse som vi var kommet i. Også i vår tid ser vi diverse tegn på denne tilstanden: Vi kan føle oss ensomme selv midt i en folkemengde, og denne ensomheten kan bli til eksistensiell tristhet; vi antar at vi er uavhengige av Gud, men har samtidig en viss nostalgi etter hans nærvær; vi lider av den utbredte åndelige analfabetismen som gjør at vi ikke er i stand til å be; vi har vanskelig for å oppfatte det evige liv som sant og virkelig, og som fylden av det fellesskapet som kimer allerede her og som vil blomstre etter døden; vi sliter med å se de andre som søsken, som barn av den samme Far; og det fins flere lignende tegn.

Det at vi er Guds barn motsetter seg alt dette. Å være Guds barn er vårt opprinnelige kall, det er det vi er skapt til, det er vårt innerste DNA. Men dette Far-barn-forholdet ble ødelagt og krevde en Enbårne Sønns offer for å bli gjenopprettet. Ut fra den umåtelige kjærlighetsgaven, som Jesu død på korset er, ble Den hellige ånd utøst som et umåtelig fossefall av nåde til hele menneskeheten. Den som i tro dukker seg i gjenfødelsesmysteriet blir født til livets fylde som Guds barn.

Jeg lar dere ikke bli igjen som foreldreløse barn. I dag, på pinsefesten, får disse ordene til Jesus oss til å tenke også på Marias moderlige nærvær i «rommet ovenpå» (jf. Lk 22,12; Apg. 1,12-14). Jesu mor er midt i disippelfellesskapet som er samlet i bønn; hun er det levende minnet om Sønnen og den levende påkallelsen av Den hellige ånd. Hun er kirkens mor. Til hennes forbønn betror vi spesielt alle de kristne, familiene og fellesskapene som nå aller mest trenger kraften til Ånden, Talsmannen, Forsvareren og Trøsteren, sannhetens, frihetens og fredens Ånd.

Som den hellige Paulus sier, er det Ånden som gjør at vi tilhører Kristus. Den som ikke har Kristi Ånd, hører ikke Kristus til (Rom 8,9). Ved å befeste oss i vårt tilhørighetsforhold til Herren Jesus Kristus, lar Ånden oss tre inn i en ny søskendynamikk. Gjennom den universelle Broren, nemlig Jesus, kan vi forholde oss til andre på en ny måte, ikke lenger som foreldreløse, men som barn av den samme gode og barmhjertige Far. Og det forandrer alt! Vi kan se hverandre som søsken, og våre ulikheter øker bare vår glede og forundring over å inngå i dette ene farskapet og brorskapet.