2016-02-12 09:26:00

Barmhjertighet og rettferdighet (del 6 av pavens katekese)


I sin sjette katekese over barmhjertighet, fra onsdag 3. februar, forklarer paven at når menneskene åpner seg for Gud, er det barmhjertigheten som fullender rettferdigheten.

Barmhjertighet og rettferdighet

Bibelen presenterer Gud som uendelig barmhjertighet, men også som fullkommen rettferdighet. Hvordan få disse to til å stemme overens? Hvordan fungerer barmhjertigheten sammen med rettferdighetens krav? Det kan virke som om barmhjertighet og rettferdighet motsier hverandre, men egentlig er det ikke slik for det er nettopp Guds barmhjertighet som fullender ekte rettferdighet. Men hva slags rettferdighet er det vi snakker om?

Når vi tenker på juridisk forvaltning av rettferdighet, er det slik at den som mener seg krenket henvender seg til dommeren i en domstol og ber om at rettferdighet må skje fyllest. Det dreier seg om gjengjeldelsesrettferdighet: Vi straffer den skyldige etter prinsippet om at enhver må motta som fortjent, som uttrykt i Salomos ordspråk: "Rettferdighet fører til liv, den som jager etter det onde, må dø" (Ordsp 11,19). Også Jesus snakker om dette i lignelsen om enken som stadig på ny gikk til dommeren og ba: "Hjelp meg mot min motpart, så jeg kan få min rett" (Luk 18,3).

Men denne fremgangsmåten fører ikke til sann rettferd, for den overvinner egentlig ikke det onde, - den bare demmer opp for det. Det er i stedet bare ved å gjengjelde ondt med godt at det onde virkelig kan overvinnes (jf. Matt 5,38-39).

Det fins en annen måte å utøve rettferdighet; Bibelen presenterer den som den kongeveien vi bør slå inn på. Med denne fremgangsmåten unngås domstolen. I stedet henvender offeret seg direkte til den skyldige og oppfordrer vedkommende til å vende om; offeret hjelper den skyldige til å forstå at vedkommende gjør noe galt ved å appellerere til samvittigheten. Når den skyldige endelig går i seg selv og erkjenner sine misgjerning, kan vedkommende åpne seg for den tilgivelsen som den skadelidende gir. Og dette er vakkert: Når vi blir overbevist om at det var galt, det som ble gjort, åpner hjertet seg for den tilgivelsen som tilbys. Det er slik vi kan løse konflikter i familien, mellom ektefeller og mellom foreldre og barn, - den forurettede elsker den skyldige og ønsker å redde det båndet som knytter dem sammen, - ikke kutt det båndet!

Selvfølgelig er det vanskelig. Det kreves at den som har lidt urett er klar til å tilgi og ønsker den andres beste og frelse. Men det er bare slik rettferdigheten kan triumfere, fordi hvis den skyldige erkjenner det gale som er blitt gjort og holder opp å gjøre det, så fins ikke det onde mer; den urettferdige blir rettferdig fordi vedkommende er blitt tilgitt og er blitt hjulpet til å finne igjen det godes vei. Og det er nettopp her tilgivelsen og barmhjertigheten kommer inn.

Det er slik Gud gjør med oss syndere. Herren tilbyr oss stadig sin tilgivelse, og han hjelper oss å ta i mot den og å ta vårt onde inn over oss slik at vi kan frigjøres fra det. For Gud ønsker ikke at vi skal bli fordømt, men frelst (Joh 12,47). Gud ønsker ikke å fordømme noen! Kanskje noen av dere vil spørre meg: "Men Pilatus da, han fortjente å bli fordømt? Gud ville vel det?". Nei! Gud ønsker å frelse både Pilatus og Judas, - alle! Han, barmhjertighetens Herre, ønsker å frelse alle! Problemet er å la ham slippe inn i hjertet.

I alle sine ord bønnfaller profetene oss lidenskapelig og varmt om at vi skal omvende oss. Så sier Herren gjennom profeten Esekiel: "Det er vel ikke min vilje at den urettferdige skal dø [...] Nei, jeg vil at han skal vende om fra sine veier og leve" (Esek 18,23; jf. 33,11). Det er det Gud liker! [I sin første katekese om barmhjertighet snakket paven hva det er "Gud liker best".]

Dette er Guds hjerte, hjertet til en Far som elsker og som vil at barna skal leve godt og rettferdig, og dermed også fullt ut og lykkelig. Et farshjerte som overskrider vårt lille rettferdighetsbegrep for å åpne oss for sin barmhjertighets uendelige horisonter. Et farshjerte som ikke gjør gjengjeld for våre synder, som ikke lønner oss etter vår skyld, slik Salmen sier (jf. Sal 103,9).

Det er nettopp et slikt farshjerte som vi ønsker å møte når vi går til skrifte. Det kan være at skriftefaren sier noe til oss for å få oss til å forstå det onde bedre. Men vi går alle til botens sakrament for å finne en far som kan hjelpe oss å endre livet; en far som kan gi oss styrke til å fortsette; en far som kan tilgi oss i Guds navn. Det er derfor det er et slikt stort ansvar å være skriftefar. Den sønnen eller datteren som kommer til deg forsøker bare å finne en far, og du, prest, som er i skriftestolen, du er der på vegne av Faderen, som utøver rettferdighet med sin barmhjertighet.








All the contents on this site are copyrighted ©.