2015-12-23 14:22:00

Pave Frans årlige juletale til den romerske kurien


Mandag 21. desember holdt pave Frans sin årlige juletale til den romerske kurien i Sala Clementina. Syntesen av det glade budskapet er barmhjertighet, sa han, og presenterte en dydskatalog satt opp med barmhjertigheten som grunnlag.

Innledningsvis ba paven om unnskyldning for at han ble sittende; han var litt medtatt av forkjølelse.

Han minnet så kort om fjorårets tale da han kom med en liste av “sykdommer”, eller fristelser, som kan ramme enhver kristen - kurien inkludert. I årets tale ville han snakke mest om “antibiotika”, sa han.

Paven sa at noen av “sykdommene ble tydelige i løpet av det siste året og forårsaket ikke liten smerte i hele Kirkens kropp og skadet mange sjeler.” Han sa videre at de kirkelige reformene vil fortsette, med besluttsomhet og klarhet, for “Ecclesia semper reformanda est” (“Kirken bør alltid reformeres”).

Men sykdommer og skandaler kan ikke skjule alt det positive som kurien yter, med stor effektivitet, strev, ansvar, engasjement og hengivenhet. Paven takket og oppmuntret de mange gode og ærlige mennesker i kurien.

Dessuten er det jo slik at vi alle kan lære og vokse av motstand, vanskeligheter og fall. Dette er gode anledninger til å vende tilbake til det vesentlige.

Nettopp «om dette med å vende tilbake til det vesentlige ønsker jeg å snakke i dag, nå som vi er på begynnelsen av Barmhjertighetsårets pilegrimsreise», sa paven. Vi er alle innkalt til takknemlighet, omvendelse, fornyelse, botsøvelser og forsoning.

“Julen er virkelig festen for Guds uendelige barmhjertighet», sa paven. Så i denne sammenhengen - jul og Barmhjertighetsår - ville han presentere en dydskatalog, ment som en praktisk hjelp, for de som tjener i kurien og for alle andre som ønsker å tjene Kirken mer fruktbart. Det var en liste med tolv par dyder. Ved å sette sammen den første bokstaven i hvert par får vi ordet “misericordia”, som betyr “barmhjertighet” på italiensk.

Listen er på ingen måte uttømmende, sa paven, og andre må gjerne fortsette å jobbe med den. Listen var som følger:

1. Misjonerende og pastoral ånd: Uten disse to vingene vil vi aldri kunne fly eller komme inn i den “tro tjenerens glede” (Matt 25,14-30).

2. Egnethet og klokskap: Dette er vårt menneskelige svar på Guds nåde når vi følger “Gjør alt som om Gud ikke fins, og legg deretter alt i Guds hender som om du ikke fins.”

3. Åndelighet og menneskelighet: Åndeligheten nærer all vår virksomhet. Kan vi ikke lenger gråte og le ordentlig? - det er i så fall et symptom på at vi ikke lenger er fullt ut menneskelige.

4. Forbilde og troskap: “Den som er tro i smått, er også tro i stort, og den som er uredelig i smått, er også uredelig i stort.” (Luk 16,10). “Men den som lokker til fall en av disse små som tror på meg, han var bedre tjent med å få en kvernstein hengt om halsen og bli senket i havets dyp. Ve denne verden som lokker til fall! Forførelsene må komme, men ve det mennesket som de kommer fra!” (Matt 18,6-7).

5. Fornuft og mildhet: Disse to bør være i balanse. Fornuften hjelper oss å unngå å være styrt av følelsene, mens mildheten hjelper oss å unngå å planlegge og styre for mye.

6. Harmløshet og besluttsomhet: Den harmløse er forsiktig med å dømme og ta brå avgjørelser. “Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem.” (Matt 7,12). Den besluttsomme handler med målbevisst vilje, med klarsyn og i lydighet mot Gud.

7. Kjærlighet og sannhet: Dette er to uadskillelige dyder i det kristne livet. “Vi skal være tro mot sannheten i kjærlighet” (Ef 4,15). Kjærlighet uten sannhet blir “snillisme”, og sannhet uten kjærlighet blir blind “justis etter bokstaven”.

8. Ærlighet og modenhet: Ærlighet handler om å være absolutt oppriktige mot oss selv og mot Gud. Alle de andre egenskapene støtter seg på ærligheten. Modenheten er vår streben etter å oppnå harmoni mellom våre fysiske, psykiske og åndelige evner.

9. Ærbødighet og ydmykhet: Det er de edle og taktfulle sjeler som kan være ærbødige og ha ekte respekt for andre. Jo viktigere de ydmyke blir, desto klarere står det for dem at de ikke er noe, og ikke kan noe, uten Guds nåde.

10. Storsinnethet og oppmerksomhet: Jo mer vi stoler på Gud, desto mer storsinnede blir vi; for det går opp for oss at jo mer vi gir, desto mer får vi. Oppmerksomhet er å ta oss av alle de små sakene og gjøre vårt beste og aldri slutte å våke over våre laster og mangler.

11. Fryktløshet og årvåkenhet: Den fryktløse er som Daniel i løvehulen, som David foran Goliat. Den fryktløse handler “som en god stridsmann” (2 Tim 2,3). Den fryktløse er straks klar til å ta det første skrittet, liksom Abraham og Maria. Den årvåkne er i stand til å bevege seg lett og fritt, uten å være bundet av materielle ting, bekymringer eller ærgjerrighet. “Om rikdommen vokser, la deg ikke merke med det!” (Sal 62,11).

12. Pålitelighet og nøkternhet: De pålitelige utstråler ro fordi de aldri svikter tilliten. De nøkterne lever klokt, enkelt, essensielt, balansert og med måtehold. Nøkternhet er å se se verden gjennom Guds øyne og gjennom de fattiges øyne.

“Barmhjertigheten er ikke en flyktig følelse, men syntesen av det glade budskapet”, sa paven. Det er valget for den som vil ha Jesu hjertes følelser, den som virkelig vil følge Herrens “vær barmhjertige, slik deres Far er barmhjertig” (Luk 6,36) og “vær da fullkomne, slik deres himmelske Far er fullkommen” (Matt 5,48).

"Derfor” , fortsatte paven, “må barmhjertigheten lede våre skritt, inspirere våre reformer og kaste lys over våre beslutninger. Må den være grunnlaget for alt det vi gjør. Må den si oss når vi må gå framover og når vi må ta et skritt tilbake. Må den la oss forstå hvor små våre handlinger er i Guds store frelsesprosjekt.”

Paven leste opp en bønn, som vanligvis tilskrives Oscar Arnulfo Romero, men som ble først framsagt av kardinal John Dearden. Diktet slutter slik:

Vi er arbeidere, ikke byggmestere;
vi er tjenere, ikke Messias.
Vi er profeter for en framtid som ikke tilhører oss.

Her følger hele diktet på engelsk:

Every now and then it helps us to take a step back
and to see things from a distance.
The Kingdom is not only beyond our efforts, it is also beyond our visions.
In our lives, we manage to achieve only a small part
of the marvellous plan that is God’s work.
Nothing that we do is complete,
which is to say that the Kingdom is greater than ourselves.
No statement says everything that can be said.
No prayer completely expresses the faith.
No Creed brings perfection.
No pastoral visit solves every problem.
No programme fully accomplishes the mission of the Church.
No goal or purpose ever reaches completion.
This is what it is about:
We plant seeds that one day will grow.
We water seeds already planted,
knowing that others will watch over them.
We lay the foundations of something that will develop.
We add the yeast which will multiply our possibilities.
We cannot do everything,
yet it is liberating to begin.
This gives us the strength to do something and to do it well.
It may remain incomplete, but it is a beginning, a step along the way.
It is an opportunity for the grace of God to enter
and to do the rest.
It may be that we will never see its completion,
but that is the difference between the master and the labourer.
We are labourers, not master builders,
servants, not the Messiah.
We are prophets of a future that does not belong to us.








All the contents on this site are copyrighted ©.