Pave Frans ønsker en "ømhetens revolusjon" i jubelåret

I et intervju i begynnelsen av desember svarte pave Frans på noen spørsmål om bakgrunnen for og hensikten med Barmhjertighetsåret.

1. Hellige far, nå som vi virkelig holder på å begynne Jubileet, kan du forklare hvilken indre innskytelse det var som drev deg til å ville markere nettopp temaet "barmhjertighet"? Er det noe som haster, føler du, i verdens og i Kirkens situasjon?

Det er fra og med pave Paul VI at barmhjertighetstemaet er blitt sterkt fremhevet i Kirkens liv. Johannes Paul II understreket temaet sterkt med encyklikaen Dives in misericordia [på engelsk], med helligkåringen av Faustina og med innføringen av Barmhjertighetssøndagen første søndag etter påske. I videreføringen av denne linjen følte jeg at Herren på noe vis ønsker å vise menneskene sin barmhjertighet. Det er altså ikke min idé, men fortsettelsen av en relativt ny tradisjon, som dog alltid har eksistert. Det har gått opp for meg at det er nødvendig å gjøre noe, å videreføre denne tradisjonen.

Min første Angelus [på engelsk] som pave handlet om Guds barmhjertighet og da snakket jeg blant annet om en bok som kardinal Walter Kasper hadde gitt meg under konklavet og som handler om barmhjertighet. Også i min første preken [på engelsk] som pave, søndag 17. mars i Sant'Anna-menigheten, snakket jeg om barmhjertighet. Det var ikke noenslags strategi, det var noe som kom innenfra; den Hellige Ånden ønsker noe. Det er opplagt at verden i dag trenger barmhjertighet; verden trenger medlidenhet, altså "å lide med". Vi er vant til dårlige nyheter, til grusomme nyheter og til de verste overgrep, og dette krenker Guds navn og Guds liv. Verden trenger å oppdage at Gud er Far, at det fins barmhjertighet. Det ikke er grusomhet og fordømmelse som er veien framover. Selv Kirken fører en hard linje iblant; noen ganger faller Kirken i fristelsen for å følge en hard linje i det den bare understreker moralske normer. Men mange mennesker blir da stående utenfor.

Jeg kom til å tenke på Kirken som et feltsykehus etter slaget. Det er nettopp slik det er, - det er så mange mennesker som er såret og ødelagt! De sårede trenger stell, de trenger hjelp for å bli friske; de trenger ikke å bli testet for kolesterol. Jeg tror at dette er tiden for barmhjertighet. Vi er alle sammen syndere; vi bærer alle sammen på indre byrder. Jeg følte at Jesus vil åpne døra til hjertet sitt, at Faderen vil vise sin inderlige barmhjertighet, og at det er derfor han sender Ånden: for å sette oss i bevegelse, for å befri oss. Dette er tilgivelsesåret; dette er forsoningsåret. På den ene siden ser vi våpenhandel og våpenproduksjon, uskyldige som blir drept på de mest grusomme måter, utbytting av mennesker, ja selv barn: Det som skjer er en helligbrøde mot menneskeheten. For mennesket er hellig, mennesket er den levende Guds bilde. Faderen sier "hold opp, og kom til meg!". Dette er dette jeg ser i verden.

 

2. Du har sagt at, liksom alle troende, føler du at du er en synder, en som trenger Guds barmhjertighet. Hva har Guds barmhjertighet betydd i ditt liv som prest og biskop? Kan du huske et spesielt øyeblikk da du klart kunne føle Guds barmhjertige blikk på livet ditt?

Jeg er en synder, jeg føler meg som en synder, jeg er sikker på at jeg er det; jeg er en synder som Herren har sett på med barmhjertighet. Jeg er, som jeg sa til fangene [på engelsk] i Bolivia, en mann som er blitt tilgitt. Jeg er en mann som er blitt tilgitt, Gud så på meg med barmhjertighet, og han tilga meg. Fortsatt gjør jeg feil, og jeg synder. Jeg går til skriftemål hver femtende til tjuende dag. Jeg skrifter fordi jeg trenger å føle at Guds barmhjertighet fortsatt er med meg.

Jeg husker - jeg har allerede fortalt dette mange ganger - den gangen Herren så på meg med barmhjertighet. Jeg har alltid hatt følelsen av at han har omsorg for meg på en spesiell måte, men det mest betydningsfulle øyeblikket var den 21. september 1953, da jeg var 17 år gammel. I Argentina var det "vårdagen" og "studentdagen", og jeg skulle tilbringe dagen sammen med de andre studentene. Dengang var jeg praktiserende katolikk, jeg gikk til messe på søndager, men ikke noe mer... jeg var i "Azione Cattolica", men jeg gjorde ikke noe, jeg var bare en praktiserende katolikk.

Underveis til jernbanestasjonen Flores kom jeg i nærheten av den menigheten som jeg pleide å gå i, og jeg følte meg drevet til å gå inn. Jeg gikk inn, og jeg så en ukjent prest komme fra den ene siden. Jeg vet ikke hva som skjedde med meg da, men jeg følte behov for å skrifte, i den første skriftestolen til venstre - mange mennesker gikk for å be der. Jeg vet ikke hva som skjedde; etter dette var jeg forandret.

Jeg gikk hjem og visste at jeg måtte vie meg til Herren. Og denne presten tok seg av meg i nesten ett år. Det var en prest fra Corrientes, don Carlos Benito Duarte Ibarra, som bodde i Casa del Clero di Flores. Han hadde leukemi og fikk behandling på et sykehus. Han døde året etter. Etter begravelsen gråt jeg bittert, jeg følte meg fullstendig fortapt, det var som om jeg var redd for at Gud skulle ha forlatt meg.

Dette var det øyeblikket da jeg støtte på Guds barmhjertighet, og det er nært knyttet til mitt biskopsmotto: 21. september er dagen for den hellige Matteus, og når Beda den ærverdige skriver om Matteus' omvendelse, sier han at Jesus så på Matteus "miserando atque eligendo". [...]"

Dette latinske mottoet kan oversettes med "gir [ham] barmhjertighet og velger [ham]". Det er altså Jesus som gir Matteus barmhjertighet og velger ham. Paven bemerket at en bokstavelig oversettelse til italiensk egentlig er umulig; det lyder nærmest som et kunsthåndverk. Han fortsatte:

Det var flere år senere, da jeg leste opp et latinsk breviar, at jeg fikk denne forståelsen. Jeg innså at som en håndverker hadde Herren formet meg med sin barmhjertighet. Hver gang jeg kom til Roma, bodde jeg i via della Scrofa og gikk derfor til kirken San Luigi dei Francesi, for å be foran Caravaggios bilde, som fremstiller nettopp Matteus' kall.

 

3. Ifølge Bibelen har Guds barmhjertighet bolig i Guds "morsliv" eller "moderlige indre", som blir til de grader rørt at det tilgir synden. Kan Barmhjertighetsjubileet være en anledning for å gjenoppdage Guds "moderlighet"? Fins det også et mer "kvinnelig" trekk ved Kirken som bør verdsettes?

Ja, Han bekrefter det selv når han i Jesaja sier "Kan en kvinne glemme sitt diende barn...?". Også en mor kan glemme. Men "Selv om de skulle glemme, skal ikke jeg glemme deg" (Jesaja 49,15). Her ser vi Guds moderlige dimensjon. Ikke alle forstår det når vi snakker om "Guds moderlighet"; det er ikke en populær måte å uttrykke seg på - i ordets beste betydning - det er en litt spesiell uttrykksmåte. Derfor foretrekker jeg å bruke "ømhet", en mors eiendommelige ømhet, Guds ømhet. Ømheten blir født i farshjertet. Gud er far og mor.

 

4. Barmhjertigheten slik den er beskrevet i Bibelen gjør oss kjent med en Gud som er mer "følsom" enn den som vi iblant forestiller oss. Kan det å oppdage en Gud som blir rørt og føler ømhet for mennesket forandre også vår holdning til våre medmennesker?

Ved å oppdage dette blir vi mer tolerante, mer tålmodige, ømmere. På et gruppemøte under Kirkemøtet i 1994 sa jeg at vi burde få i stand en "ømhetens revolusjon", og en av kirkemøtefedrene - en god mann, som jeg respekterer og er glad i, allerede meget tilårskommen - sa til meg at det ikke passet seg å uttrykke seg slik og han ga meg fornuftige forklaringer, som en intelligent mann, men jeg fortsetter å si at nå er tiden inne for en "ømhetens revolusjon" for fra ømheten følger rettferdigheten og alt annet.

Så ga paven et konkret eksempel: Hvis en arbeidsgiver gir en ansatt midlertidig avskjed i noen sommermåneder bare for å sko seg selv, så behandler han den andre som et objekt og viser ikke ømhet. Men hvis arbeidsgiveren i stedet prøver å forstå hvordan det er å være i den andres sko, så kan saker og ting forandre seg. Paven fortsatte:

Ømhetens revolusjon er det vi bør dyrke i dag som frukten av dette Barmhjertighetsåret: Guds ømhet for hver og en av oss. Hver av oss bør si: "Jeg er en stakkar, men Gud elsker meg slik jeg er; da bør også jeg elske de andre på samme måte."

 

5. Den er berømt, den "månetalen" [på italiensk] som Johannes XXIII holdt, da han en kveld [11. oktober 1962] sa til de troende: "Gi deres barn et kjærtegn!". Dette ble til et slående bilde på ømhetens Kirke. Hvordan kan barmhjertighetstemaet hjelpe våre kristne fellesskap til å omvende seg og fornye seg?

Når jeg ser syke eller eldre mennesker, får jeg sånn lyst til å kjærtegne dem... Kjærtegnet er en gest som kan tolkes på flere måter. Men det første mammaen og pappaen gjør er å kjærtegne den nyfødte. Det betyr "jeg er glad i deg" og "jeg vil at du skal leve".

 

6. Kan du allerede nå røpe en gest som du vil gjøre i Jubelåret for å vitne om Guds barmhjertighet?

Det vil komme mange gester. Men en fredag hver måned vil jeg gjøre noe som vil være forskjellig fra gang til gang.

 

Pave Frans ble intervjuet 2. desember av ukeavisen "Credere", som er den offisielle avisen under Barmhjertighetsjubileet. Originalteksten på italiensk fins her.