Pavens preken på Verdensdagen for migranter og flyktninger

Søndag 14. januar, på Verdensdagen for migranter og flyktninger, feiret pave Frans messe med migranter og flyktninger som nå er bosatt i Roma. Han oppfordret alle til å møte hverandre, til å ta imot, bli kjent med og anerkjenne hverandre.

Evangelieteksten fortsatte der vi slapp forrige søndag:

Dagen etter sto Johannes der igjen sammen med to av disiplene sine. Da Jesus kom gående, så Johannes på ham og sa: «Se, Guds lam!» De to disiplene hørte hva han sa og fulgte etter Jesus. Jesus snudde seg og så at de fulgte ham, og han sa: «Hva leter dere etter?» De svarte: «Rabbi, hvor bor du?» Rabbi betyr lærer. «Kom og se!» sa Jesus. De gikk da med ham og så hvor han bodde, og de ble hos ham den dagen. Det var omkring den tiende time.
Andreas, Simon Peters bror, var en av de to som hadde hørt det Johannes sa, og som hadde fulgt etter Jesus. Han fant nå først sin bror Simon og sa til ham: «Vi har funnet Messias!» – Messias betyr «Den salvede». Så førte han Simon til Jesus. Jesus så på ham og sa: «Du er Simon, sønn av Johannes. Du skal hete Kefas» – det er det samme som Peter. (Joh 1,35-42)

Her følger hele prekenen:

I år ønsket jeg å feire Verdensdagen for migranter og flyktninger med en messe som særlig dere - migranter, flyktninger og asylsøkere – er blitt invitert til. Noen av dere har nettopp kommet til Italia, andre har allerede bodd og arbeidet her i årevis, og atter andre er andre generasjons innvandrere.

Alle vi som er samlet her har fått høre Guds Ord, som i dag maner oss til å fordype oss i det særskilte kallet som Gud retter til hver av oss. Han kaller hver enkelt av oss ved navn, slik han gjorde med Samuel (jf. 1 Sam 3,3b-10.19), og han ber oss ære den kjensgjerning at vi er skapt til enestående og unike skapninger, at hver og en er ulik den andre og har en egen rolle i verdens historie. I evangeliet (jf. Joh 1,35-42) spør Johannes’ to disipler Jesus: «Hvor bor du?» (vers 38), underforstått: De vil bedømme Mesteren fra Nasaret ut fra hans svar på dette spørsmålet. Jesu svar – «Kom og se!» – åpner for et personlig møte, der det er tilstrekkelig tid til å ta imot den andre, bli kjent med og anerkjenne ham.

I budskapet til denne Verdensdagen skrev jeg: «Enhver fremmed som banker på vår dør gir oss en mulighet til å møte Jesus Kristus; i enhver tidsepoke identifiserer han seg både med den fremmede som blir tatt imot, og med den fremmede som blir avvist» (jf. Matt 25,35.43)». Og for den fremmede, migranten, flyktningen og asylsøkeren er hver dør i det nye landet også en anledning til å møte Jesus. Hans innbydelse – «Kom og se!» – er i dag rettet til alle oss – både lokalsamfunn og nyankomne. Det er en innbydelse til å overvinne vår frykt for å kunne gå den andre i møte og ta imot ham, bli kjent med og anerkjenne ham. Det er en innbydelse som gir oss muligheten til å være en neste og se hvor og hvordan den andre lever. For de nyankomne betyr det å ta imot, å bli kjent med og å anerkjenne å respektere lovene, kulturen og tradisjonene i mottakerlandene. Det betyr også å forstå deres frykt og bekymringer når det gjelder fremtiden. Og for lokalsamfunnene betyr det å ta imot, å bli kjent med og å anerkjenne å åpne seg for ulikhetens rikdom uten forutinntatthet, å forstå de nyankomnes potensial og forhåpninger, og også deres sårbarhet og frykt.

I et virkelig møte med den andre nøyer vi oss ikke med å ta imot, men blir engasjert i de tre andre aktivitetene som jeg fremhevet i budskapet til denne Verdensdagen: å beskytte, å fremme og å integrere. Klarer vi, i et ekte møte med den andre, å gjenkjenne Jesus, som ber om å bli tatt imot, beskyttet, fremmet og integrert? Slik lignelsen om dommedag lærer oss: Herren var sulten, tørst, naken, syk, fremmed og i fengsel, og av noen ble han hjulpet og av andre ikke (jf. Mat 25,31-46). Dette ekte møtet med Kristus er kilde til frelse, en frelse som må forkynnes for alle og bringes til alle, slik apostelen Andreas viser oss. Etter å ha fortalt sin bror Simon – «Vi har funnet Messias!» – fører Andreas ham til Jesus for at også han skal oppleve møtet.

Det er ikke lett å gå inn i kulturen til andre, å sette seg inn i situasjonen til mennesker som er så forskjellige fra oss selv, å forstå deres tanker og erfaringer. Derfor avstår vi ofte fra å møte den andre, og vi setter opp forsvarsbarrierer. Lokalsamfunn er noen ganger redde for at de nyankomne skal forstyrre den gjeldende orden, «stjele» noe som de har strevet med å bygge opp. Også de nyankomne er redde: redde for konfrontasjon, dom, diskriminering, nederlag. All disse engstelsene kan forsvares og baserer seg på tvilrådighet som menneskelig sett er fullt ut forståelig. Det er ikke en synd å ha sine tvil og å frykte. Synden er å la disse engstelsene bestemme våre svar, virke inn på våre valg, sette respekt og gavmildhet på spill, nære hat og avvisning. Synden er å avstå fra møtet med den andre, fra møtet med den som er annerledes, fra møtet med vår neste, som faktisk er en spesiell anledning til å møte Herren.

Ut av dette møtet med Jesus i den fattige, den tilsidesatte, i flyktningen, i asylsøkeren springer vår bønn i dag. Det er en gjensidig bønn: Migrantene og flyktningene ber for lokalsamfunnene, og lokalsamfunnene ber for de nyankomne og for de migrantene som har vært her en stund. Til Marias moderlige forbønn betror vi forhåpningene til migrantene og flyktningene i hele verden og også bestrebelsene til mottakersamfunnene, slik at vi alle, i samsvar med det høyeste guddommelige budet om kjærlighet og nestekjærlighet, lærer å elske den andre, den fremmede, som oss selv.

***

Under Angelus samme dag kunngjorde pave Frans at Verdensdagen for migranter og flyktninger av pastorale årsaker blir flyttet til andre søndag i september. Den neste Verdensdagen vil bli feiret 8. september 2019.