Pave Frans holdt trettiåtte katekese om det kristne håpet fra desember 2016 til oktober 2017:
Det er de små som håper og lengter. De åpner hjertet, de rydder Herrens vei i sin ørken, de oppdager at veien faktisk er farbar, og at Gud alltid er med på vandringen. Og da kommer smilet innenfra.
2. «Hvor vakre de er der de løper over fjellene, føttene til den som bringer fred…»
Håpets kvinner og menn er lette om hjertet, de kjenner indre fred og glede. Og håpets budbringere er vidunderlig «lette på foten»: «Han sender sitt budskap til jorden, hurtig løper hans ord» (Sal 147,15).
3. Christ’s birth is the source of hope (på engelsk)
4. Abraham, vår far i troen og håpet
«Selv om alt håp var ute, holdt Abraham fast på håpet og trodde». Vi vandrer i tro og håp, uten å se. Om nødvendig må vi gjerne, liksom Abraham, klage til Herren; også det er en slags bønn.
5. Rakel “gråter över sina barn” (på svensk)
Håp til avguder er falskt håp. Det er så mangt som vi kan gjøre til avgud og ikke greie å gi slipp på, for eksempel penger, makt, berømmelse, suksess, utseende, tankebygninger, fikse ideer. Selv Gud gjør vi til en avgud som er som vi vil.
Når vi er i stor fare, kommer vårt håp til uttrykk som bønn. Slik er det for eksempel for sjømennene i Jonas bok. Og «håpet, som hadde fått dem til å be om å få leve, viser seg å være enda sterkere og bringer mye mer enn det de hadde håpet på: Ikke bare overlever de stormen, men de åpner seg for å kjenne den sanne og eneste Herre over himmel og jord.»
8. Judit: En modig kvinne gir folket håp
Når byen Betylua blir beleiret, vil innbyggerne gi Gud fem dager for å gripe inn. Det er å sette Gud på prøve, protesterer Judit, for Herren redder oss på den måte han vil. Selv har Judit håp, tillit, tro, fred – og stor handlekraft. Hun gjør alt det som er mulig å gjøre, men følger alltid plogfuren til Herrens vilje.
9. Håpets hjelm
Paven gikk over fra Det gamle til Det nye testamentet. Han forklarte at det er på Kristus vårt håp hviler – han som døde og stod opp for oss. Vi skal alle dø, «og så skal vi være sammen med Herren for alltid». Den kristne bærer håpet om frelse som hjelm og lever, liksom gravide, i tillitsfull og ydmyk forventning.
10. Håpet som kilde til gjensidig trøst og fred
Han forklarte at det å håpe er noe vi gjør sammen. Håpet bor i en «kropp», som har Den hellige ånd som livspust. Alle kroppens lemmer, både «sterke» og «svake», er livsnødvendige.
«Håpet skuffer ikke…», hadde paven gjentatt i flere av de andre katekesene. Nå kom han endelig med fortsettelsen: «… for Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd, som er oss gitt». Alt er nåde! Og det er vi stolte over.
Alt sukker og stønner: Selve skaperverket sukker, vi mennesker sukker og Ånden inni oss sukker – som i fødselsrier. Vi er underveis, vi lengter og håper, og fødselen er allerede i gang.
13. Fastetiden som en vandring i håpet
Nå i fastetiden følger vi Kristus mot hans Påske, mot hans «utgang». Vi sier «ja» til det gode og «nei» til det onde, så godt vi kan. Vi holder liv i vår lille flamme og vandrer i håp.
14. Glade i håpet
Uten Gud kan ikke vi mennesker elske ordentlig. Men Gud kan lege vårt hjerte og fylle det med kjærlighet, og med hans kjærlighet kan vi virkelig elske og være «glade i håpet».
15. Et håp som bygger på Ordet
Paven forklarte at Guds ord gir næring til et håp som blir til å ta og føle på. Kristus er til stede i skriftene og han er «den sterke broren» som gir oss styrke, tålmodighet, håp og trøst. Da blir vi til «kanaler» som formidler Herrens gaver; vi blir til «håpets såmenn».
16. Å håpe selv om alt håp er ute
Ikke bare er Abraham vår far i troen. Han er også vår far i håpet, for «selv om alt håp var ute, holdt Abraham fast på håpet og trodde». Det er «oppstandelsens og livets Gud» Abraham tror og håper på.
17. Å gjøre rede for det håp vi eier
Kristus er stått opp, og det er han som er vårt håp. Håpet er ikke en idé eller en følelse, men en Person. Vi gjør rede for dette håpet med oss selv, med vårt liv, med den velsignelsen som vi har fått og gir videre.
18. Verdens håp og korsets håp
Jesus falt til jorden «som et hvetekorn» og døde. Han ga alt, og det er av denne kjærligheten at håpet blir født. Også vi kan litt etter litt lære oss å leve som hvetekorn.
19. Den oppstandne Kristus: vårt håp
Det er den oppstandne Kristus som er vårt håp. Og det er påskemorgen at vår tro blir til. Jesus lever, han overrasker oss og vinner oss med sin kjærlighet.
20. «Gud med oss»: løftet som gir håp
Vi er underveis, vi vandrer, og Gud er alltid med oss. Han er «Gud-med-oss» (Immanuel). Vårt liv er «forankret» i himmelen, og ankeret er et godt symbol for vårt håp.
21. Håpets mor
Et par dager før reisen til Fátima, snakket paven om Maria, Guds tjenestekvinne og mor: Hun lytter og er lydig, tillitsfull og nærværende. «Ved Jesu kors sto hans mor». Maria «sto». Hun blir stående, og hun «bisto» også det første disippelfellesskapet.
22. Maria Magdalena, håpets apostel
«Maria!» Påskemorgen kaller Jesus Maria Magdalena ved navn, og hun blir den første til å oppdage at han lever. Hvert eneste menneske er en guddommelig kjærlighetshistorie, og Maria Magdalena løper avsted for å dele sin med de andre.
«Og vi som hadde håpet at…», sier Emmausdisiplene. Jesus slår følge med dem og lar dem få snakke ut. Hjertet deres tar til å brenne med ekte håp, og så kjenner de ham igjen når han bryter brødet – slik han bryter seg selv, slik han bryter oss.
24. Den hellige ånd gjør oss rike på håp
Den hellige ånd er som vinden, og håpet er som seilet som fanger inn denne vinden. Ånden gjør oss «rike på håp» slik at vi kan «sløse» med det og forsvare og trøste andre.
25. Guds farskap som kilde til vårt håp
«Far!»: Med dette ene ordet begynner Lukas sitt Fadervår. «Abba!», sier Jesus, utrolig fortrolig. «Vær ikke redde!» sier Jesus til oss. Vi er aldri alene; vi kan alltid vende oss til vår uendelig barmhjertige Far.
26. Elskede barn: håpets visshet
Gud er kjærlighet og vi er hans barn. Han elsker oss, slik vi er, uavhengig av om vi elsker ham.
27. Helgenene, håpets vitner og følgesvenner
Helgenene er våre storebrødre og storesøstre – en «sky av vitner». Noen er kjente, andre ukjente. Vi er alle kalt til å bli hellige, til å åpne hjertet for Gud og la ham virke i oss og gjøre oss stadig mer kristuslike.
Håpet er martyrenes styrke. De har et sikkert håp om at ingenting og ingen kan skille dem fra Guds kjærlighet. De «lever ikke for seg selv […] og det er bare ut av troskap til evangeliet at de aksepterer å dø.»
Vi bør «orientere» oss slik katekumenene gjorde før i tiden når de framsa trosbekjennelsen: Vi bør vende oss fra vest (der sola går ned) mot øst («Orienten», der sola står opp). Vi bør «tro på lyset» (Joh 12,36) og «smitte» andre med det.
30. Den guddommelige tilgivelsen: håpets drivkraft
Mennesket lider under sine synder, men «Jesus deler menneskets smerte; når han møter smerten, bryter den typisk kristne holdningen fram fra hans indre, nemlig barmhjertigheten». Jesus tilgir og gir mennesket håp.
31. «Se, jeg gjør alle ting nye»
«Se, jeg gjør alle ting nye», står det i Johannes’ Åpenbaring. Og vi kristne er «vår-mennesker», ikke «høst-mennesker». Vi ser på det nye, som spirer, og ikke på det gamle, som råtner.
32. Minnet om vårt kall tenner håpet på nytt
«Hvis en drøm slukner, gå tilbake og drøm den på nytt ved håpefullt å øse av minnet om begynnelsen, av de glørne som etter et liv som kanskje ikke var særlig godt, fortsatt ligger gjemt under asken av vårt første møte med Jesus.»: «Husk på Jesus Kristus!».
33. Håpsopplæring
Slutt aldri å håpe! «Lev, elsk, drøm, tro». La alltid Kristi lys brenne i deg.
34. Håpets fiender
Etter at alt det andre var sluppet ut, lå håpet igjen i Pandoras eske. Vi må passe på å gi det guddommelige håpet plass i oss selv. Hvis vi er fulle av alt mulig annet, kan vi lett komme til å gi etter for fristelsen til å være ulykkelige.
35. Å være håpets misjonærer i dag
Det er takket være Jesu oppstandelse at de kristne kan være håpets misjonærer: De har del i oppstandelsen, de har et ekstra «stykke himmel» over hodet og kan derfor vitne om håpet og spre det ved sin måte å være på.
36. Å vente og våke
Jesus vil at vi skal vente og våke, at vi skal ta ansvar og arbeide, være tillitsfulle og tålmodige. «Og se, jeg kommer snart», sier han, og «Kom, Herre Jesus!» ber vi.
37. Salige er de døde som dør i Herren
Det er naturlig å sørge når noen vi er glade i dør. Selv Jesus gråt da Lasarus var død. Men vi trenger ikke å være redde, for han som er «oppstandelsen og livet» sier: «Frykt ikke, bare tro!».
38. Paradiset, målet for vårt håp
På korset gjør den gode røveren opp status: Han har ingen verdens ting å vise til. Men han lengter etter kjærligheten og overgir seg til Gud: «Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike!». Jesus lover å ta ham med til paradiset.
All the contents on this site are copyrighted ©. |