En englekatekese av Johannes Paul II

Fredag 29. oktober er festen for erkeenglene Mikael, Gabriel og Rafael, og mandag 2. oktober er minnedagen for de hellige verneengler.

I den anledning tar vi fram pave Johannes Paul II's seks katekeser om englene, som hører til de «usynlige ting» i trosbekjennelsen: «Jeg tror på én Gud, den allmektige Fader, som har skapt himmel og jord, alle synlige og usynlige ting...».

Her er den fjerde av pavens englekatekeser, fra 6. august 1986. De åtte deloverskriftene er satt av oversetteren.

1. Åndelige skapninger. I de foregående katekesene har vi sett hvordan Kirken, i lys av Den hellige skrift, gjennom århundrene har bekjent sannheten om englenes eksistens, forstått som rene åndsvesener skapt av Gud. Kirken har bekjent denne sannheten helt fra begynnelsen av, med Symbolet fra Nikea og Konstantinopel, og den bekreftet den i Det fjerde laterankonsil (1215). Dette konsilets formulering ble gjentatt av Det første vatikankonsil i sammenheng med troslæren om skapelsen: «samtidig [‘simul’] og ved tidens begynnelse, skapte [Gud] begge skapninger, den åndelige og den legemlige, av intet, det vil si englene og verden, og deretter [‘deinde’] mennesket som har noe til felles med begge, sammensatt som det er av ånd og legeme» (konstitusjonen De fide catholica, DS 3002). Med andre ord: Gud skapte begge realiteter fra begynnelsen av, den åndelige og den legemlige, den jordiske verden og engleverdenen. Alt dette skapte han «simul» med henblikk på skapelsen av mennesket, som er sammensatt av ånd og materie og som, i følge det Bibelen forteller, ble anbrakt i rammen av en verden som allerede var opprettet med sine lover og som allerede ble målt i tid («deinde»).

2. Ikke-materielle og udødelige. Foruten deres eksistens erkjenner Kirkens tro også særskilte trekk ved englenes natur. Deres rent åndelige eksistens medfører først av alt at de er ikke-materielle og udødelige. Englene har ikke noen «kropp» (selv om de under særskilte omstendigheter viser seg i synlig skikkelse på grunn av tjenesten overfor menneskene) og ligger derfor ikke under for loven om forgjengelighet, som hele den materielle verden har felles. Jesus selv viste til englenaturen da han om de som står opp og blir med i det kommende liv sa at «de kan ikke lenger dø. De er som engler» (Luk 20,36).

3. Personlige og endelige. Ettersom englene er åndsskapninger er de utstyrt med forstand og fri vilje, liksom mennesket – i høyere grad, men likevel bare i endelig grad fordi det å være begrenset hører til alle skapninger. Englene er altså personlige vesener og således er også de i Guds «bilde og likhet». Den hellige skrift navngir englene ikke bare med egennavn (Rafael, Gabriel, Mikael), men også med fellesnavn (kjeruber, serafer, troner, åndskrefter, herskere, makter); og dessuten skiller den mellom engler og erkeengler. Uten at vi glemmer at språket i Den hellige skrift er analogt og symbolsk kan vi utlede at disse personlige vesenene så å si er gruppert i samfunn og oppdeles i ordener og grader som svarer til hvor fullkomne de er og til de oppgavene som de er blitt betrodd. Noen av de tidligste forfatterne og liturgien selv snakker om englekor (ni, i følge Dionysos Aeropagita). Teologien, og da særlig den patristiske og den middelalderske, tilbakeviste ikke slike fremstillingsmåter, men forsøkte i stedet å gi dem en læremessig og mystisk forklaring, dog uten å tillegge denne en absolutt verdi. I sin granskning foretrakk den hellige Thomas Aquinas å fordype seg i disse rent åndelige skapningenes ontologiske tilstand, i deres erkjennelse og vilje og i deres åndelige løftelse, både på grunn av deres rang på værensstigen og også fordi han i dem bedre kunne fordype seg i de evner og aktiviteter som er særegne for den rene ånd og slik kaste lys over de grunnproblemene som alltid har beveget og stimulert mennesketanken: erkjennelse, kjærlighet, frihet, føyelighet overfor Gud, hvordan nå Guds rike.

4. Mennesket: både kropp og ånd. For den moderne mentalitet kan det temaet som vi har berørt synes «fjernt» eller lite viktig. Men Kirken tror at den gjør mennesket en stor tjeneste ved frimodig å fremlegge hele sannheten om Gud, Skaper av også englene. Mennesket er overbevist om at i Kristus, Gud og menneske, er det det (og ikke englene) som er i sentrum for den guddommelige åpenbaringen. Men nettopp gjennom det religiøse møtet med verdenen av rene åndsvesener blir det åpenbart for mennesket at det ikke bare er kropp, men også ånd, og at det tilhører et virkelig stort og virksomt frelsesprosjekt i et fellesskap av personlige vesener, som tjener det guddommelige forsynets planer for mennesket og med mennesket.

5. «Hellig, hellig, hellig». Vi legger merke til at i Den hellige skrift og i tradisjonen er «englene» egentlig de rene ånder som fritt valgte Gud, hans herlighet og hans rike da de ble satt på den grunnleggende prøven. De er ett med Gud gjennom den fortærende kjærligheten som utgår fra det saliggjørende synet av den Allerhelligste Treenighet, ansikt til ansikt [den fulle gudsbeskuelse]. Jesus selv sier at englene i himmelen alltid ser hans himmelske Fars ansikt (jf. Matt 18,10). Dette «å se alltid Fars ansikt» er det høyeste uttrykk for å tilbe Gud. Man kan si at dette er «den himmelske liturgi», som skjer i hele universets navn; Kirkens jordiske liturgi slutter seg uopphørlig til den, særlig i sine høydepunkter. Det er her nok å minnes at Kirken, i hele verden hver dag og hver time før den eukaristiske bønnen – i messens kjerne – påkaller «engler og erkeengler» for å synge den tre ganger hellige Guds herlighet og slik gjør seg til ett med disse første tilbederne av Gud, i dyrkelse og i kjærlighetsfullt kjennskap til hans hellighets usigelige mysterium.

6. Englene deltar i frelseshistorien. Stadig ifølge den guddommelige åpenbaringen er englene, som har del i Treenighetens liv i herlighetens lys, også kalt til å ta del i menneskenes frelseshistorie, i øyeblikk fastlagt av det guddommelige forsynet. «Er ikke alle englene ånder i Guds tjeneste, som sendes ut for å hjelpe dem som skal arve frelsen?» spør forfatteren av Brevet til hebreerne (Hebr 1,14). Og dette tror og lærer Kirken, på grunnlag av Den hellige skrift, som sier oss at de gode englene har til oppgave å beskytte menneskene og ha omsorg for deres frelse. Vi finner dette uttrykt på forskjellige steder i Den hellige skrift, som for eksempel i Salme 91, som vi har sitert flere ganger allerede: «For han skal gi englene sine befaling om å bevare deg på alle dine veier. De skal bære deg på hendene så du ikke støter foten mot noen stein.» (Sal 91,11-12). Når han snakker om barna og sier at de ikke må lokkes til fall, viser Jesus selv til at barna har «sine engler» (jf. Matt 18,10). Dessuten gir han englene funksjon som vitner ved Guds endelige dom om bestemmelsen til dem som har kjentes ved Krisus og til dem som har fornektet ham: «Jeg sier dere: Hver den som kjennes ved meg for menneskene, skal også Menneskesønnen kjennes ved for Guds engler. Men den som fornekter meg for menneskene, han skal også bli fornektet for Guds engler» (Luk 12,8-9; jf. også Åp 3,5). Disse ordene er betydningsfulle for hvis englene tar del i Guds dom, så er de opptatt av menneskets liv – en interesse og en deltakelse som synes å bli betonet i endetidstalen, der Jesus lar englene være med på gjenkomsten, altså på Jesu endelige komme ved historiens ende (jf. Matt 24,31; 25,31.41).

7. Verneenglene. Av bøkene i Det nye testamentet er det særlig Apostlenes gjerninger som gjør oss kjent med enkelte fakta som vitner om englenes omsorg for mennesket og dets frelse. Som når Guds engel befrir apostlene fra fengslet (jf. Apg 5,18-20), og da især Peter, som Herodes truet med å få drept (jf. Apg 12,5-10). Eller når engelen ledet Peters foretagende med offiseren Kornelius, som var den første hedningen til å bli omvendt (jf. Apg 10,3-8; 11,12-16), og på lignende måte diakonen Filips foretagende langs veien fra Jerusalem til Gaza (jf. Apg. 8,26-29).

Av disse få faktaene, som vi nevner som eksempler, forstår man hvordan det i Kirkens bevissthet kunne ta form en overbevisning om at englene har fått i oppgave å hjelpe menneskene. Derfor bekjenner Kirken sin tro på verneengler, ærer dem i liturgien med en egen fest og anbefaler oss å ty ofte til dem i bønn, for eksempel den velkjente «Bønn til verneengelen». Denne bønnen later til å trekke veksler på den hellige Basilios vakre ord: «Hver troende har en engel ved sin side, som verge og hyrde, og denne engelen skal føre ham til livet» (jf. Adversus Eunomium, III; se også Thomas Aquinas’ Summa Theologiae, I, q. 11, a. 3).

8. Erkeenglene Mikael, Gabriel og Rafael. Til slutt bør det bemerkes at Kirken i sin liturgi ærer tre engleskikkelser, som kalles ved navn i Den hellige skrift. Den første er erkeengelen Mikael (jf. Dan 10,13.20; Åp 12,7; Jud 9). Hans navn er et fyndig uttrykk for det vesentlige i de gode åndenes holdning. «Mica-El» betyr nemlig «Hvem er som Gud?». Dette navnet uttrykker altså englenes frelsebringende valg; det er takket være det at de «ser den himmelske Far ansikt». Den andre er Gabriel: en skikkelse som framfor alt er forbundet med Guds sønns inkarnasjonsmysterium (jf. Luk 1,19.26). Hans navn betyr «min kraft er Gud» eller «Guds kraft», som for å si at ved skapelsens høydepunkt er inkarnasjonen den allmektige Fars aller høyeste tegn. Den tredje erkeengelen heter Rafael. «Rafa-El» betyr «Gud helbreder». Vi er blitt gjort kjent med ham gjennom historien om Tobias i Det gamle testamentet (jf. Tob 12,15 osv.), som er så viktig på grunn av det den sier om å betro Guds små barn, som alltid trenger vern, omsorg og beskyttelse, til englene.

Ved nærmere ettertanke ser man at hver av disse skikkelsene – Mika-El, Gabri-El, Rafa-El – på en spesiell måte gjenspeiler sannheten i det spørsmålet som forfatteren av Brevet til hebreerne stiller: «Er ikke alle englene ånder i Guds tjeneste, som sendes ut for å hjelpe dem som skal arve frelsen?» (Hebr 1,14).