La deg overraske av Jesu blikk! Paven i Sankta Marta

Hvis vi fester blikket på Jesus, vil vi oppdage at han ser på oss, og dette vil undre oss stort. Det sa pave Frans under morgenmessen tirsdag 31. januar i Sankta Marta-kapellet.

Han tok utgangspunkt i følgende oppfordring fra Hebreerbrevet: «La oss […] med utholdenhet fullføre det løpet som ligger foran oss, med blikket festet på […] Jesus» (Hebr 12,1-2). For å følge oppfordringen til å se på Jesus, gikk paven over til dagens evangelietekst (Mark 5,21-43) om Jairus' datter og kvinnen som rørte ved Jesu kappe. Han spurte: Hva er det vi ser Jesus gjøre?

Det er veldig klart at Jesus alltid er midt i folkemengden. Folk trengte seg inn på ham (jf. vers 31). «Han søkte folk, og de søkte ham: Folk holdt blikket festet på ham, og han holdt blikket festet på dem.»

Her kan vi innvende, sa paven, at det var mengden Jesus så. Men nei, fortsatte han. Jesus så på hver enkelt. For nettopp dette er «det spesielle med Jesu blikk. Jesus standardiserer ikke folk. Jesus ser hver enkelt». Mange evangeliefortellinger viser oss dette – for eksempel dagens evangelietekst:

Da folk sto tett i tett rundt ham, spurte Jesus «Hvem rørte ved klærne mine?». Det var et merkelig spørsmål, sa paven, og det syntes nok også disiplene. De svarte «Du ser hvordan folk trenger seg inn på deg, og så spør du hvem som rørte ved deg!». Men Jesus så nettopp den kvinnen som hadde rørt ved ham, og han gjorde henne frisk.

Evangelieteksten fortsetter med fortellingen om Jairus, som får høre at datteren er død. «Frykt ikke, bare tro!», sier Jesus til ham, liksom han nettopp til kvinnen hadde sagt «Din tro har frelst deg». Igjen kommer han opp i stort oppstyr. Folk gråt og jamret seg – på den tiden var det vanlig å leie gråtekoner, forklarte paven. De lo da han sa at barnet ikke var dødt og at hun bare sov. Men han fikk jenta til å stå opp. Det er bemerkelsesverdig, sa paven, at midt i alt dette bråket har Jesus tanke for «den lille» og ser henne. Han sier til mammaen og pappaen at de skal gi henne noe å spise. «Hadde han ikke andre ting å ta seg av? Nei, dette!», sa paven.

Paven ga så et par eksempler til: underet i Nain, da Jesus vekket opp en enkes eneste sønn, og den blinde mannen ved Jeriko. Jesus ser store og små, stort og smått. «Han ser oss alle. Hver enkelt. Han ser de store problemene våre og de store gledene våre, og han ser også småsakene for han er nær oss.»

Så vendte paven tilbake til sitatet fra Hebreerbrevet: «La oss […] med utholdenhet fullføre det løpet som ligger foran oss, med blikket festet på […] Jesus». Hva, spurte paven seg, «vil skje med oss hvis vi gjør dette, hvis vi fester blikket på Jesus?» Det samme, svarte han, som skjedde med folk etter at jenta var stått opp: «De ble helt ute av seg av undring» (Mark 5,42). Det som faktisk skjer er at «jeg går, ser på Jesus, fortsetter å gå, ser igjen på Jesus og hva oppdager jeg? At han stadig ser på meg». Og dette får meg til å bli ute av meg av undring. «Det er undringen over møtet med Jesus». For å oppleve det, må heller ikke vi være redde for å gå og røre ved kappefliken hans (jf. Luk 8,44). Paven avsluttet prekenen ved å oppfordre oss til å fullføre det løpet som ligger foran oss, med blikket festet på Jesus. «Da vil vi få denne veldig fine overraskelsen. Den vil fylle oss med undring. Jesus selv ser stadig på meg.»

***

Vi bemerker at vi finner igjen undringen i temaet til Verdensdagen for de syke 11. februar: «Forundring over det Herren gjør: «Store ting har han gjort mot meg, han, den mektige».