Det kristne håpet – 6. Falskt håp til avguder

Onsdag 11. januar holdt pave Frans sin sjette katekese om det kristne håpet. Håp til avguder er falskt håp. Det er så mangt som vi kan gjøre til avgud og ikke greie å gi slipp på, for eksempel penger, makt, berømmelse, suksess, utseende, tankebygninger, fikse ideer. Selv Gud gjør vi til en avgud som er som vi vil.

Det kristne håpet – 6. Falskt håp til avguder

Kjære brødre og søstre, god dag!

Vi har nettopp vært gjennom advents- og juletiden. Denne perioden i det liturgiske året vekker håpet i Guds folk. Å håpe er et grunnleggende behov: å håpe på framtiden, å tro på livet, det som kalles å «tenke positivt».

Men det er viktig at det vi setter vårt håp til er det som virkelig kan hjelpe oss å leve og gi mening til livet. Det er derfor Bibelen advarer oss mot det falske håpet som verden gir oss og avslører det som unyttig og tåpelig. Det gjør den på flere måter, men hovedsakelig ved å erklære at de avgudene som vi stadig er fristet til å sette vår lit til og håpe på, er falske.

Det er spesielt forfatterne av de profetiske og de poetiske bøkene som insisterer på dette. Dermed treffer de et ømt punkt i vår trosvandring. For å tro er å stole på Gud – den som tror, stoler på Gud, men når vi støter på vanskeligheter, kommer øyeblikket da vi merker hvor skjør denne tilliten er og føler at vi trenger en annen type visshet, mer håndgripelig og konkret sikkerhet. – Riktignok stoler jeg på Gud, men situasjonen er nå blitt litt kinkig, og da trenger jeg mer konkrete forsikringer. Og det er her faren ligger! – Da blir vi fristet til å søke også flyktig trøst. Tilsynelatende kan den fylle ensomhetens tomrom og befri oss fra det slitet det kan være å skulle holde ut i tro. Og vi tenker at vi kan finne denne trøsten i penger, ved å slå oss sammen med mennesker som har en eller annen slags makt, i verdslighet, i falske ideologier. Noen ganger søker vi trøst i en gud som kan føye seg etter våre behov og gripe inn, på magisk vis, for å forandre virkeligheten og gjøre den slik vi vil ha den; altså en avgud, og som sådan ute av stand til å gjøre noe som helst. Avguder er avmektige og villedende. Men vi liker avgudene, vi liker dem veldig godt! I Buenos Aires skulle jeg engang gå fra en kirke til en annen, circa tusen meter. Jeg gikk til fots. Det ligger en park mellom disse kirkene, og i parken fantes det mange, mange små bord der det satt synske. Det var fullt av folk, de stod til og med i kø. Du ga den synske hånden, og så satte han i gang, men han sa alltid det samme: Det fins en kvinne i ditt liv, det kommer en skygge, men alt vil gå bra… Og så betalte du. Gir dette deg trygghet? Det er en tåpelig trygghet, om jeg får si det. Å gå til en synsk eller en som spår i kort: Dette er avguder! Dette er avguder, og vi henger oss fast i dem: Vi kjøper falskt håp. Derimot skjer det at vi ikke stoler noe særlig på det uforbeholdne håpet, det som Jesus Kristus brakte da han aldeles gratis ga livet for oss.

Disse avgudene som verden byr på som noe å håpe på, og som menneskene til alle tider er fristet til å sette sin lit til, er falske. Det fins en salme, full av visdom, som skildrer dette på en fengslende måte. Det er salme 115, som sier:
Gudebildene deres er av sølv og gull,
menneskehender har laget dem.
De har munn, men kan ikke tale,
de har øyne, men kan ikke se.
De har ører, men kan ikke høre,
de har nese, men kan ikke lukte.
De har hender, men kan ikke føle,
de har føtter, men kan ikke gå,
de har ikke lyd i strupen.
Slik blir også de som lager dem,
og alle som setter sin lit til dem.
(Sal 115,4-11)
Salmisten legger litt ironisk fram for oss disse avgudenes absolutt ustadige natur. Og vi må forstå at det ikke bare dreier seg om figurer laget av metall eller andre materialer, men også om slike som vi lager oss i tankene når vi setter vår lit til begrensede realiteter og gjør dem til noe absolutt, eller når vi forminsker Gud for å tilpasse ham til våre systemer og ideer om guddommelighet; en gud som ligner oss, lettfattelig, forutsigbar, akkurat som de gudebildene som salmen omtaler. Mennesket, Guds avbilde, lager seg en gud i sitt eget bilde, og bildet er ikke engang særlig vellykket: Ikke kan det høre, ikke kan det handle, og framfor alt kan det ikke snakke. Men vi er mer fornøyd med å oppsøke avgudene enn Herren. Ofte er vi mer fornøyd med det flyktige håpet som en avgud gir oss enn det store, sikre håpet som Herren gir oss.

Det å håpe på livets Herre, som skapte verden ved sitt Ord og leder vårt liv, står i strid med tilliten til stumme gudebilder. Ideologier som gjør krav på å være absolutte, velstand, makt, suksess og forfengelighet, som deres illusjoner om evighet og allmakt, verdier som fysisk skjønnhet og helse: Når de blir gjort til avguder som alt må ofres for, er de alle sammen noe som forvirrer hode og hjerte, og i stedet for å støtte livet leder de til døden. Engang, for flere år siden i Buonos Aires bispedømme, hørte jeg noe vondt, noe som får sjelen til å lide: en bra kvinne, meget vakker, skrøt av sin skjønnhet og sa, som noe naturlig: «Ja, jeg måtte jo ta abort for figuren min er veldig viktig». Dette er avguder, og de bringer deg på avveie, og de gir deg ikke virkelig glede.

Salmens budskap er meget klart: Hvis det er gudebildene vi setter vårt håp til, så blir vi som de: tomme bilder med hender som ikke kan berøre, føtter som ikke kan gå, munner som ikke kan snakke. Man har ikke lenger noe å si, man blir ute av stand til å hjelpe, til å forandre på saker og ting, til å smile, til å gi av seg selv, til å elske. Og også vi, Kirkens menn, risikerer dette når vi blir verdslige. Vi må bli i verden, men forsvare oss mot verdens illusjoner, altså mot disse avgudene som jeg har snakket om.

Salmen fortsetter med å si at vi må stole på og håpe på Gud, og at Gud vil velsigne oss. Salmen sier:
Stol på Herren, Israel! […]
Stol på Herren, Arons hus! […]
Stol på Herren, dere som frykter ham! […]
Herren husker på oss, han velsigner.
(Sal 115,9-12)
Herren husker alltid på oss. Også i de vonde stundene husker han på oss. Dette er vårt håp. Og håpet skuffer ikke. Aldri. Aldri. Avgudene skuffer alltid: De er fantasier, de er ikke virkelige.

Dette er håpets viunderlige virkelighet: Når vi setter vår lit til Herren, blir vi som han, hans velsignelse forvandler oss til hans barn, som deler hans liv. Når vi håper på Gud, blir vi så å si brakt inn i aksjonsradiusen til hans minne, til hans velsignende og frelsende hukommelse. Og det er da hallelujaet kan slippe løs i lovsang til den levende og sanne Gud som for oss ble født av Maria, døde på korset og stod opp fra de døde i herlighet. Vi håper på denne Gud, og denne Gud – som ikke er en avgud – skuffer aldri.