Det er barmhjertigheten som frelser (del 28 av pavens katekese)

I sin tjueåttende katekese over barmhjertigheten, fra onsdag 7. september, tar pave Frans utgangspunkt i døperen Johannes’ spørsmål. «Er du den som skal komme?» spør Johannes, som prøver å fatte Jesus og hans barmhjertighet. «Salig er den som ikke faller fra på grunn av meg», svarer Jesus. Salig er den som tar imot ham, som han er, uten å legge hindringer i veien.

I Matteusevangeliets ellevte kapittel leser vi:

I fengselet fikk Johannes høre om alt Kristus gjorde. Han sendte bud med disiplene sine og spurte: «Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?» Jesus svarte dem: «Gå og fortell Johannes hva dere hører og ser:
Blinde ser, og lamme går,
spedalske renses, og døve hører,
døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige.
Og salig er den som ikke faller fra på grunn av meg.»
(Matt 11,2-6)

Det er barmhjertigheten som frelser

God dag, kjære brødre og søstre!

Vi har lyttet til en tekst fra Matteusevangeliet. Evangelisten ønsker å bringe oss dypere inn i Jesu mysterium for å kunne fatte hvor god og barmhjertig han er. Historien er som følger: Døperen Johannes sitter i fengsel og sender disiplene sine til Jesus for å stille ham et meget klart spørsmål: «Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?» (vers 3). For Døperen så det mørkt ut... Han ventet urolig på Messias, og sin forkynnelse beskrev han ham med sterke ord som en dommer som endelig ville opprette Guds rike og rense sitt folk, som ville belønne de gode og straffe de onde. Slik forkynte han: «Øksen ligger allerede ved roten av trærne; hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hugget ned og kastet på ilden» (Matt 3,10). Nå som Jesus har begynt sitt offentlige virke i en annen stil, lider Johannes fordi han befinner seg i et dobbelt mørke: mørket i fengelscellen, og mørket i hjertet. Han skjønner ikke denne stilen og vil vite om det virkelig er han som er Messias, eller om han skal vente en annen.

Ved første blikk later det til at Jesu svar ikke svarer til døperen Johannes’ spørsmål. Jesus sier nemlig «Gå og fortell Johannes hva dere hører og ser: Blinde ser, og lamme går, spedalske renses, og døve hører, døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige. Og salig er den som ikke faller fra på grunn av meg» (versene 4 – 6). Det er Jesu svar. Her blir det tydelig hva det er Herren Jesus vil: Han svarer at han er det konkrete redskapet for Farens barmhjertighet. Han går alle i møte og bringer trøst og frelse. Slik åpenbarer han Guds dom. De blinde, de lamme, de spedalske, de døve får tilbake verdigheten og er ikke lenger utelukket på grunn av sykdommen, de døde vender tilbake til livet og det gode budskapet forkynnes for de fattige. Og dette sammenfatter Jesu virke som synliggjør Guds virke og konkretiserer den.

Denne fortellingen fra Jesu liv gir Kirken et meget klart budskap. Det var verken for å straffe synderne og eller for å tilintetgjøre de onde at Gud sendte sin sønn til verden. I stedet blir de bedt om å vende om slik at kan se tegnene på den guddommelige godheten og finne veien hjem igjen. Slik salmen sier:

Dersom du, Herre, vil gjemme på synder,
Herre, hvem kan da bli stående?
Men hos deg er tilgivelse,
så vi skal frykte deg.
(Sal 130,3-4)

Rettferdigheten, som Døperen konsentrerte sin forkynnelse om, viser seg i Jesus først og fremst som barmhjertighet. Og Døperens tvil bare foregriper den forvirringen som Jesu gjerninger og ord vil komme til å fremkalle senere. Vi forstår derfor Jesu avsluttende ord: «Salig er den som ikke faller fra på grunn av meg» (vers 6) [I en eldre norsk bibeloversettelse og på italiensk står det «Salig er den som ikke tar anstøt av meg». Paven forklarte at «Anstøt vil si «hindring».]. Jesus formaner om en særskilt fare: Hvis det er hans barmhjertighetsgjerninger som er den største hindringen for at vi skal kunne tro, så betyr det at vi har et galt bilde av Messias. Men salige er derimot de som når de ser Jesu gjerninger og hører hans ord lovpriser vår Far i himmelen.

Jesu formaning er stadig aktuell: Også i dag lager menneskene seg bilder av Gud som forhindrer dem i å merke at Herren virkelig er nær (Hebr 6,4). Noen snekrer sammen en liten hjemmelaget tro og avpasser Gud etter egne ønsker og overbevisninger. Men denne troen er ikke en omvendelse til Herren, som åpenbarer seg. Tvertimot forhindrer denne troen ham i å utfordre vårt liv og vår samvittighet. Andre reduserer Gud til en avgud; de bruker hans hellige navn for å ivareta egeninteresser, eller til og med for å rettferdiggjøre hat og vold. For andre igjen er Gud bare et psykologisk tilfluktssted der de søker trøst i vanskelige stunder: Det dreier seg om en tro som er innestengt i seg selv, ugjennomtrengelig for kraften i Jesu barmhjertige kjærlighet som driver oss ut mot våre søsken. Atter andre betrakter Jesus bare som en av historiens mange gode morallærere. Og endelig fins det de som kveler troen i et utelukkende intimt forhold med Jesus; de tilintetgjør forholdets misjonerende kraft som er i stand til å forvandle verden og historien. Vi kristne tror på Jesu Kristi Gud, og vi ønsker å leve stadig sterkere i hans kjærlighetsmysterium.

La oss derfor anstrenge oss for ikke å legge hindringer i veien for Farens barmhjertige virke. La oss i stedet be om å få stor tro (jf. Luk 17,5) for at også vi blir til tegn på og til redskap for barmhjertigheten.