2016-09-05 15:17:00

Pavens preken da Mor Teresa ble helligkåret


Søndag 4. september ble Mor Teresa av Calcutta helligkåret av pave Frans på Petersplassen. Helligkåringsmessen inngikk i jubelårsfeiringen for «barmhjertighetens frivillige hjelpere», og derfor var det tusenvis av frivillige tilstede.

I sin preken sa pave Frans (dagens tekster var Visd 9,13-18; Sal 90; Filem 9b-10.12-17; Luk 14,25-33):

Hvordan kan vel et menneske [...] utforske hva Herren vil? (Visd 9,13). Dette spørsmålet fra Visdommens bok, som vi hørte i den første lesningen, fremstiller livet vårt som et mysterium. Vi har ikke tolkningsnøkkelen. Det er alltid to hovedpersoner i historien: Gud på den ene siden og menneskene på den andre siden. Vår oppgave er å høre Guds kall og så godta hans vilje. Men for å kunne godta den uten å nøle må vi spørre oss: Hva er Herrens vilje?

Svaret finner vi i det samme stykket fra Visdommens bok: Menneskene lærte hva som behager deg (Visd 9,18). For å forstå Guds kall må vi spørre oss selv og forstå hva han liker (jf. Rm 12,2). Profetene forkynner gjentatte ganger hva det er som er til glede for Gud. Deres budskap er sammenfattet på en vidunderlig måte i setningen: Det er barmhjertighet jeg vil ha, ikke offer (Matt 9,13; jf Hos 6,6). Enhver barmhjertig gjerning er til glede for Gud, ettersom vi i den broren eller søsteren som vi hjelper ser ansiktet til Gud, som ingen kan se (jf. Joh 1,18). Og hver gang vi imøtekommer våre søskens behov, gir vi mat og drikke til Jesus; vi kler Guds sønn og hjelper og besøker ham (jf. Matt 25,40). Kort sagt: Vi berører Kristi kropp.

Vi er derfor kalt til å omsette i praksis det som vi ber om i bønnen og bekjenner i troen. Det fins ikke noe alternativ til nestekjærligheten: Det er de som stiller seg til tjeneste for sine søsken, som elsker Gud, selv når de ikke vet det selv (jf. 1 Joh 3,16-18; Jak 2,14-18). Men det kristne livet er ikke bare å hjelpe til i et nødstilfelle. Hvis det var slik, så ville det jo likevel være et vakkert uttrykk for menneskelig solidaritet, - det bringer noe godt der og da. Men det er sterilt fordi røttene mangler. Den innsatsen som Herren ber om er derimot et kall til nestekjærlighet: Hver av Kristi disipler vier sitt liv til tjeneste for ham for daglig å kunne vokse i kjærligheten.

I evangelieteksten hørte vi at Store folkeskarer fulgte med Jesus (Luk 14,25). I dag er det de mange frivillige hjelperne som har kommet hit i anledning Barmhjertighetsjubileet som representerer den store folkeskaren. Dere er den folkeskaren som følger Mesteren og synliggjør hans konkrete kjærlighet til hvert menneske. Jeg retter apostelen Paulus' ord til dere: Din kjærlighet har vært til stor glede og oppmuntring for meg. For takket være deg, bror, er de hellige ved godt mot (Filem 7). Hvor mange hjerter har de frivillige oppmuntret! Hvor mange hender har de holdt i; hvor mange tårer har de tørket; hvor mye kjærlighet blir øst ut i hemmelig, ydmyk og uegennyttig tjeneste! Denne rosverdige tjenesten gir stemme til troen - gir stemme til troen! - og den uttrykker Farens barmhjertighet, - han kommer til dem som trenger hjelp.

Å følge etter Jesus er et alvorlig og samtidig gledelig foretagende; det kreves radikalitet og mot for å kjenne igjen den guddommelige Mesteren i de fattigste og de som er bltt satt mest utenfor i livet og for å stille seg til deres tjeneste. Derfor forventer de frivillige, som ut fra kjærlighet til Jesus tjener de siste og mest trengende, ingen takk og ingen lønn. De avstår fra alt slikt fordi de har oppdaget den sanne kjærligheten. Og hver av oss kan si: «Akkurat som Herren kom ned til meg da jeg var i nød, går også jeg ham i møte og bøyer meg henimot de som har mistet troen eller som lever som om Gud ikke fantes, til ungdommer uten verdier og idealer, til familier i krise, til syke og de som sitter i fengsel, til flyktninger og innvandrere, til svake og forsvarsløse i kroppen og ånden, til mindreårige overlatt til seg selv, til eldre som er blitt alene. Overalt der noen strekker fram hånden og ber om hjelp til å komme seg på beina må vi være og der må også Kirken være for å støtte og gi håp». Og gjør dette med Herrens fremrakte hånd til meg friskt i minne, - hånden som var der da jeg lå nede.

I hele sitt liv spredte Mor Teresa gavmildt ut den guddommelige barmhjertigheten. Hun tok imot, og hun forsvarte menneskelivet, hun var der for alle - de ufødte og de mennesker som er blitt forlatt og utstøtt. Hun forsvarte livet og betonte stadig at «det ufødte mennesket er det svakeste, det minste, det fattigste». Hun bøyde seg ned over utslåtte mennesker, overlatt til å dø i veikanten for hun så i dem den verdigheten som Gud hadde gitt dem. Hun hevet røsten overfor verdens mektige for at de skulle erkjenne seg skyldige i den forbrytelsen - forbrytelsen! - som den fattigdommen som de selv hadde fått i stand er. For henne var barmhjertigheten «saltet» som ga smak til hennes arbeid, den var «lyset» til de som i sitt mørke ikke engang hadde flere tårer igjen til å gråte over fattigdommen og lidelsen.

Hennes misjon i byenes og livets utkantstrøk står i dag som et megetsigende vitnesbyrd om at Gud er nær de fattigste av de fattige. I dag gir jeg denne forbilledlige ordenskvinnen til hele frivillighetens verden: Må hun være deres forbilde i hellighet! Jeg tror at det kan bli litt vanskelig for oss å kalle henne for «Sankta Teresa». Hennes hellighet er så nær oss, så øm og fruktbar at vi vel spontant vil fortsette å kalle henne for «Mor Teresa». Må denne utrettelige tjeneren for barmhjertigheten hjelpe oss å forstå stadig bedre at det eneste kriterium for våre handlinger er kjærligheten, fri for enhver ideologi og forpliktelse, fritt gitt til alle uten forskjell på grunn av språk, kultur, rase eller religion. Mor Teresa sa gjerne at «Kan hende kan jeg ikke språket deres, men jeg kan smile». La oss bære hennes smil i hjertet og gi det til de som vi møter på vår vei, spesielt til de som lider. Slik vil vi lukke opp gledens og håpets horisont for de mange motløse som trenger forståelse og ømhet.

 








All the contents on this site are copyrighted ©.