Jesus trøster en mamma (del 25 av pavens katekese)

I sin tjuefemte katekese over barmhjertigheten, fra onsdag 10. august, tar pave Frans for seg underet i Nain. Rørt av inderlig medfølelse vekker Jesus opp en enkes eneste sønn. «Stå opp!» sier han til den unge mannen.

Når vi går inn gjennom barmhjertighetsdøra - døra til Jesu barmhjertige hjerte - for å legge vårt liv fram for Gud og be om tilgivelse, får vi nytt liv, vi blir reist opp og smittet av Jesu barmhjertighet. Vi kan da gå ut igjen av barmhjertighetsdøra og bringe barmhjertigheten til andre, - «reise fra hjertet til hendene», som paven uttrykker det.

I Lukasevangeliets femte kapittel leser vi:

Kort tid etter ga Jesus seg på vei til en by som heter Nain. Disiplene og en stor folkemengde dro sammen med ham. Da han nærmet seg byporten, ble en død båret ut til graven. Han var sin mors eneste sønn, og hun var enke. Sammen med henne kom et stort følge fra byen. Da Herren fikk se enken, fikk han inderlig medfølelse med henne og sa: «Gråt ikke!» Så gikk han bort og la hånden på båren. De som bar den, stanset, og han sa: «Du unge mann, jeg sier deg: Stå opp!» Da satte den døde seg opp og begynte å tale, og Jesus ga ham til moren. Alle ble grepet av ærefrykt, og de lovpriste Gud. «En stor profet er oppreist blant oss», sa de, «Gud har gjestet sitt folk.» Dette ordet om ham spredte seg i hele Judea og området omkring. (Luk 7,11-17)

Jesus trøster en mamma

God dag, kjære brødre og søstre!

Vi har hørt en tekst fra Lukasevangeliet (Luk 7,11-17) om et virkelig storslått under som Jesus gjorde: Han vekte opp en ung mann som var død. Likevel er det ikke underet som er kjernen i denne fortellingen, men Jesu ømhet for mammaen til denne gutten. Her ytrer barmhjertigheten seg som inderlig medfølelse med en kvinne som har allerede hadde mistet ektemannen og som nå bringer sin eneste sønn til kirkegården. Det er denne store smerten til en mamma som Jesus blir rørt av og som får ham til å vekke opp gutten.

Evangelisten går inn på mange enkeltheter i sin innledning til denne episoden. Ved byporten til den lille byen Nain – en landsby – møtes to store grupper som kommer fra motsatt hold og som ikke har noe til felles. Jesus, fulgt av disiplene og av en stor folkemengde, er på vei inn i byen, mens et sørgmodig likfølge kommer ut av byen, - det er enkemoren og mange andre. De to gruppene følger hver sin vei. Ved byporten kommer de såvidt  borti hverandre. Lukas nedtegner Jesu følelser nettopp i dette øyeblikket: Da Herren fikk se enken, fikk han inderlig medfølelse med henne og sa: «Gråt ikke!» Så gikk han bort og la hånden på båren. De som bar den, stanset (Luk 7,13-14). Det er inderlig medfølelse som bestemmer Jesu handlemåte: Det er han som stanser følget ved å legge hånden på båren [om berøring i katekese 24], og rørt av dyp barmhjertighet for denne moren bestemmer han seg for å møte døden, ansikt til ansikt, for å si det slik. Og på korset vil han komme til å møte døden endegyldig, ansikt til ansikt.

Det ville være fint om pilegrimene kunne minnes denne evangelieepisoden ved byporten i Nain i det de selv går inn gjennom den hellige døra - barmhjertighetens dør - i dette jubelåret. Da Jesus så denne moren gråte, gikk hun inn i hjertet hans! Når vi kommer til den hellige døra, har hver og en av oss med seg sitt liv, - med dets gleder og lidelser, planer og nederlag, tvil og frykt, - for å legge det fram for Herrens barmhjertighet. Vi vet at ved den hellige døra møter Herren hver enkelt av oss og gir oss sitt mektige og trøsterike ord: «Gråt ikke!» (vers 13). Dette er døra der menneskets smerte og Guds medfølelse møtes. Når vi trer over terskelen, reiser vi som pilegrimer inn i Guds barmhjertighet. Til oss alle, liksom til den døde unge mannen, sier han «Stå opp!» (vers 14). Til hver enkelt av oss sier han «Stå opp!». Gud vil ha oss til å stå oppreist. Han har skapt oss til å stå oppreist; det er derfor Jesu medfølelse fører til den helbredende gesten - til å helbrede oss, og nøkkelsetningen her er «Stå opp! Reis deg opp og stå, slik Gud har skapt deg!». Stå. «Men Far, vi faller stadig vekk» - «Så stå opp!». Dette er Jesu ord, alltid. La oss prøve å høre dette «Stå opp!» i hjertet når vi går gjennom den hellige døra. Jesu mektige ord kan få oss til å stå opp igjen og føre også oss over fra døden til livet. Hans ord får oss til å leve igjen, det gir oss håp, det styrker slitne hjerter, åpner oss for et syn på verden og livet som overskrider lidelsen og døden. På den hellige døra er den guddommelige barmhjertighetens uutømmelige skatt skåret inn for hver av oss!

Da Jesu ord kom til ham, satte den døde seg opp og begynte å tale, og Jesus ga ham til moren (vers 15). Denne setningen er så vakker for den viser Jesu ømhet: Han ga ham til moren. Moren finner sønnen igjen. Når hun får ham av Jesus, blir hun mor for andre gang, men den sønnen som hun får nå er det ikke hun som har født. Mor og sønn får slik hver sin identitet takket være Jesu mektige ord og hans kjærlige gest. Det er slik mor Kirken tar imot sine barn, spesielt i jubelåret, og i barna ser Kirken det livet som Guds nåde har gitt dem. Det er ved nåden, dåpens nåde, at Kirken blir mor og at hver av oss blir hennes barn.

Da de så den unge mannen vende tilbake til livet og bli gitt til moren, ble alle grepet av ærefrykt, og de lovpriste Gud. «En stor profet er oppreist blant oss», sa de, «Gud har gjestet sitt folk.» (vers 16). Det Jesus gjorde, var altså ikke bare en frelseshandling overfor enken og hennes sønn, eller en god gjerning begrenset til den lille byen. I Jesu barmhjertige hjelp går Gud sitt folk i møte; i Jesus får menneskeheten stadig se hele Guds nåde. Jeg har jo ønsket at dette jubelåret skulle feires i alle delkirkene, altså i alle verdens kirker, og ikke bare i Roma; det er da som om hele Kirken, som er spredt ut i verden, samler seg i felles lovsang til Herren. Også nå forstår Kirken at den blir gjestet av Gud (jf. Luk 19,44). Så når vi går mot barmhjertighetsdøra, så vet hver av oss at det er døra til Jesu barmhjertige hjerte vi går mot: Det er jo han som er den sanne døra som fører til frelsen og gir oss et nytt liv. Både i Jesus og i oss er barmhjertigheten en reise som går fra hjertet til hendene. Hva betyr det? Jesus ser på deg, han helbreder deg med sin barmhjertighet, og han sier «Stå opp!» til deg, og hjertet ditt blir nytt. Hva betyr det å reise fra hjertet til hendene? Det betyr at med det nye hjertet, med det hjertet som er blitt helbredet av Jesus, kan jeg gjøre barmhjertighetsgjerninger med hendene; jeg kan forsøke å hjelpe og ta meg av de mange som trenger det. Barmhjertigheten er en reise fra hjertet til hendene, altså til barmhjertighetsgjerningene.

[Lenger uti audiensen fortsatte paven katekesen og sa:]

Jeg sa at barmhjertigheten er en reise fra hjertet til hendene. Vi får Jesu barmhjertighet i vårt hjerte, og han tilgir oss alt for Gud tilgir alt og reiser oss opp, han gir oss nytt liv og smitter oss med sin medfølelse. Fra det hjertet som er blitt tilgitt og ved hjelp av Jesu medfølelse begynner reisen mot hendene, altså mot barmhjertighetsgjerningene. Her om dagen var det en biskop som sa til meg at i sin katedral og i flere andre kirker hadde han fått ordnet det slik at det fantes både inngangsdører og utgangsdører for barmhjertigheten. Jeg spurte ham: «Hvorfor det?» - «Fordi den ene døra er til å gå inn gjennom, for å be om tilgivelse og for å få Jesu barmhjertighet; den andre er barmhjertighetens utgangsdør, for å gå ut og bringe barmhjertigheten til andre med barmhjertighetsgjerninger». Denne biskopen er intelligent! Dette er det samme som å reise fra hjertet til hendene: Vi går inn i kirken gjennom barmhjertighetens inngangsdør, for å få Jesu tilgivelse, og han sier «Stå opp! Gå, gå!» til oss; og med dette «gå!» går vi ut gjennom utgangsdøra. Det er Kirken som går ut: Det er barmhjertighetens reise som går fra hjertet til hendene. Foreta slike reiser!