Barmhjertigheten er lys (del 23 av pavens katekese)

I sin tjuetredje katekese over barmhjertigheten, fra onsdag 15. juni, tar pave Frans for seg lignelsen om den blinde mannen ved Jeriko. Når Jesus fra Nasaret kommer forbi, forstår denne mannen at det endelig er «påske» - befrielse - for ham selv. Og utifra det som skjer med ham begynner også folkemengden rundt ham å se.

I Lukasevangeliets attende kapittel leser vi:

Da Jesus nærmet seg Jeriko, satt en blind mann ved veien og tigget. Mannen hørte at det var mye folk på veien, og spurte hva som sto på. De svarte ham: «Jesus fra Nasaret kommer forbi.» Da ropte han: «Jesus, du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg!» De som gikk foran, snakket strengt til ham og ba ham tie, men han ropte bare enda høyere: «Du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg!» Jesus stanset og ba om at den blinde skulle føres til ham. Da han kom nærmere, spurte Jesus ham: «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?» Han svarte: «Herre, la meg få synet igjen!» Jesus sa til ham: «Bli seende! Din tro har frelst deg.» Straks kunne han se, og han ga seg i følge med Jesus og lovet Gud. Og hele folkemengden som så dette, lovpriste Gud.
(Luk 18,35-43)

Barmhjertigheten er lys

Kjære brødre og søstre!

Da Jesus en dag nærmet seg Jeriko, gjorde han et under: Han ga synet tilbake til en blind mann som satt ved veien og tigget (jf. Luk 18,35-43). I dag vil vi prøve å forstå hva dette tegnet betyr for det angår også oss direkte. Evangelisten Lukas sier at den blinde mannen satt i veikanten og tigget (jf. vers 35). På den tiden – men slik var det fortsatt for ikke så lenge siden – hadde en blind ingenting annet å leve av enn almisser. Den blinde mannen står for alle de menneskene som, også i dag, befinner seg i ytterkanten på grunn av fysiske eller andre problemer. Han er utenfor; han sitter mens travle mennesker går forbi, opptatt med sitt... Og veien, som kan være en møteplass, er tvertimot et ensomt sted for ham. Mange går forbi... Han er ensom [se gjerne en illustrasjon til han som var på vei fra Jerusalem ned til Jeriko].

Dette bildet av et menneske som er falt utenfor er trist, spesielt med byen Jeriko i bakgrunnen for Jeriko var en praktfull og fruktbar oase i ørkenen. Vi vet at det var nettopp til Jeriko at israelsfolket kom på slutten av den lange utvandringen fra Egypt. Denne byen står for inngangsporten til det lovede landet. Vi minnes det Moses sa dengang: Om det er en fattig blant dine landsmenn i en av byene i det landet Herren din Gud vil gi deg, da skal du ikke være hardhjertet og ikke lukke hånden for din fattige bror. [...] Det vil alltid være fattige i landet, og derfor påbyr jeg deg: Lukk villig opp hånden for din bror, for de nødlidende og fattige i landet ditt! (5 Mos 15,7.11). Det er en skrikende kontrast mellom denne oppfordringen i Guds lov og den situasjonen som er beskrevet i evangeliet: Mens den blinde roper og bønnfaller Jesus, snakker folk strengt til ham for å få ham til å tie, som om han ikke hadde rett til å snakke. De føler ingen medlidenhet for ham, tvertimot forstyrrer ropingen hans dem. Også vi kan bli irritert når vi ser trengende, syke eller sultne på gata, og når vi kommer borti flyktninger. Det er en fristelse som vi har alle sammen. Alle, - også jeg! Det er derfor Guds ord formaner oss og minner oss om at likegyldighet og fiendtlighet gjør oss blinde og døve; de forhindrer oss i å se våre søsken og kjenne igjen Herren i dem. Likegyldighet og fiendtlighet. Og noen ganger blir også likegyldigheten og fiendtligheten til aggresjon og fornærmelse: «Jag dem vekk, alle sammen!»; «Send dem til et annet sted!». Det var det som skjedde da den blinde ropte og folk sa «gå vekk, hold kjeft, ikke skrik!».

Vi legger merke til en interessant detalj. Evangelisten sier at noen i folkemengden forklarte for den blinde hvorfor det var så mye folk der: Jesus fra Nasaret kommer forbi (vers 37). Det at Jesus kommer forbi er beskrevet med det samme verbet som brukes i Andre Mosebok om ødeleggeren som sparer israelittene i Egypt (jf. 2 Mos 12,23). Det er «påske-gjennomgangen», det er begynnelsen på befrielsen: Når Jesus kommer forbi, er det alltid befrielse, alltid frelse! Så for den blinde er det som om det er hans egen påske de forkynner. Uten å la seg skremme roper den blinde flere ganger til Jesus og anerkjenner ham som Davids sønn, den etterlengtede Messias som i følge Jesaja skulle åpne blindes øyne (jf. Jes 35,5). Til forskjell fra folkemengden ser denne blinde med troens øyne. Takket være troen er hans bønn sterkt virksom. For da Jesus hørte ham stanset han og ba om at den blinde skulle føres til ham (jf. vers 40). Slik flytter Jesus den blinde vekk fra veikanten og gjør ham til midtpunktet for disiplenes og folkemengdens oppmerksomhet. - Bare tenk etter... Når vi selv har vært i en vanskelig situasjon, muligens i en situasjon som gjaldt synd, har det vært nettopp Jesus som har tatt oss ved hånden, som har ført oss vekk fra veikanten og reddet oss. – Det finner sted en dobbelt gjennomgang. For det første hadde folket riktignok forkynt det glade budskapet for den blinde, men de hadde ikke villet ha noe å gjøre med  ham; nå får Jesus alle til å forstå at det glade budskapet innebærer å stille midt i vår vei de som før var utelukket fra den. For det andre hadde den blinde ikke kunnet se, men troen åpner frelsens vei for ham, og han havner midt mellom de som var gått ut på veien for å se Jesus. Brødre og søstre, Jesu gjennomgang er et barmhjertighetsmøte som forener alle omkring ham slik at vi kan se hvem det er som trenger hjelp og trøst. Også i vårt liv kommer Jesus forbi, og når Jesus kommer forbi og jeg legger merke til det, så er det en innbydelse til å komme nærmere ham, til å bli bedre, til å bli en bedre kristen, til å følge Jesus.

Jesus henvender seg til den blinde og spør ham: Hva vil du jeg skal gjøre for deg? (vers 41). Disse ordene gjør et sterkt inntrykk: Guds sønn står foran den blinde som en ydmyk tjener. Han, Jesus, Gud, sier: «Men hva vil du jeg skal gjøre for deg? Hvordan vil du at jeg skal tjene deg?». Gud gjør seg til tjener for det syndige mennesket. Og når den blinde svarer Jesus, kaller han ham ikke lenger for «Davids sønn», men for «Herre», den tittelen som Kirken helt fra begynnelsen av har brukt om den oppstandne Jesus. Den blinde ber om å få synet igjen, og ønsket blir oppfylt: Bli seende! Din tro har frelst deg (vers 43). Ved å påkalle Jesus og absolutt å ville møte ham har han vist at han tror, og derfor har han fått frelsen i gave. Takket være troen kan han nå se, og fremfor alt føler han seg elsket av Jesus. Derfor slutter fortellingen med at den blinde ga seg i følge med Jesus og lovet Gud: Han blir til disippel. Fra tigger til disippel, dette er også vår vei: Vi er tiggere, alle sammen. Vi trenger alltid å bli frelst. Og vi må alle sammen ta dette skrittet hver dag, fra tigger til disippel. Og så følger den blinde Herren og går inn i hans fellesskap. Han som de ville få til å tie vitner nå høyt om sitt møte med Jesus fra Nasaret, og hele folkemengden som så dette, lovpriste Gud (vers 43). Det skjer et under til: Det som skjedde med den blinde gjør at også folket endelig kan se. Det samme lyser opplyser dem alle og forener dem i lovprisningen. Slik utøser Jesus sin barmhjertighet over alle de som han møter: Han kaller dem, han får dem til å komme til seg, han samler dem, han helbreder dem og han opplyser dem og skaper slik et nytt folk som priser hans barmhjertige kjærlighets undre. La oss, også vi, bli kalt av Jesus, la oss bli helbredet av Jesus, bli tilgitt av Jesus, og la oss følge Jesus og lovprise Gud. La det bli slik!