Pave Frans’ preken i Armenia

Under sin reise i Armenia deltok pave Frans i en utendørs messe «til Guds barmhjertighet» på Vartanantsplassen i Gjumri lørdag 25. juni (Jes 61,1-4; Luk 1,57-58.67-79). Det var hans eneste offentlige messe under oppholdet.

I prekenen spurte han: «Hva ønsker Herren at vi skal bygge i dag, og fremfor alt: Hva er det han kaller oss til å bygge livet på?» Paven foreslo tre fundamenter for det kristne livet: minnet, troen og den barmhjertige kjærligheten. Han spurte også: «Hvordan kan vi bli barmhjertige med alle de feilene og all den elendigheten som hver av oss ser i seg selv og rundt seg?» Han svarte at vi kan prøve å gjøre som den armenske Gregor av Narek som alltid så forbindelsen mellom menneskets dype elendighet og Guds høye barmhjertighet.

Her følger hele prekenen:

De skal bygge opp igjen gamle ruiner [...] de skal fornye ruinbyene som lå øde (Jes 61,4). Kjære brødre og søstre, på dette stedet kan vi si at profeten Jesajas ord, som vi har hørt, har blitt satt ut i livet. Etter jordskjelvets forferdelige ødeleggelser er vi her idag for å takke Gud for alt som er blitt bygget opp igjen.

Men vi kan også spørre oss: Hva ønsker Herren at vi skal bygge i dag, og fremfor alt: Hva er det han kaller oss til å bygge livet på? Når jeg nå skal forsøke å svare på dette spørsmålet, ønsker jeg å foreslå tre stabile fundamenter som vi utrettelig kan bygge og gjenoppbygge vårt kristne liv på.

Det første fundamentet er minnet. En nåde som vi må be om er evnen til å gjenoppfriske minnet, minnet om det som Herren har gjort i og for oss. Gjenkalle i erindringen – slik dagens evangelium sier – at han ikke har glemt oss, at han har «husket» på oss (jf. Luk 1,72): Han har utvalgt oss, elsket oss, kalt oss og tilgitt oss; det har vært store hendelser i vår personlige kjærlighetshistorie med ham, og disse bør gjenoppleves med hodet og med hjertet. Men det fins også et annet minne å bevare: folkets minne. Også folkene har nemlig et minne, liksom menneskene. Og minnet til deres folk er meget gammelt og verdifullt. I stemmene deres gjenlyder stemmene til fortidens kloke helgener; i ordene deres fins ekkoet til de som lagde deres alfabet for å kunne forkynne Guds ord; i sangene deres blir historiens sukk og gleder smeltet sammen. Når dere tenker på alt dette, kan deres sikkert gjenkjenne Guds nærvær: Han har ikke latt dere bli alene igjen. Selv under forferdelig motgang kan vi med dagens evangelietekst si at at han har sett til deres folk (Luk 1,68). Han har husket på deres troskap mot evangeliet, på førstegrøden av deres tro, på alle de som har vitnet – også på bekostning av livet – om at Guds kjærlighet er mer verd enn livet (jf. Sal 63,4).  Det er fint for dere at dere kan huske og være takknemlige for at den kristne troen er blitt deres felles åndedrett og kjernen i deres felles minne.

Troen er også håpet for deres fremtid, lyset på livets vei, og troen er det andre fundamentet som jeg ønsker å snakke til dere om. Det fins alltid en fare, som kan få troens lys til å skinne svakere, nemlig fristelsen til å innskrenke troen til noe som hører fortiden til, til noe som nok er viktig, men som likevel hører til andre tider, som om troen var en vakker bok med miniatyrmalierier til å oppbevare på et museum. Men hvis troen blir innestengt i historiens arkiver, mister den sin forvandlende kraft, sin livlige skjønnhet, sin positive åpenhet mot alle. Derimot fødes og gjenfødes troen av det livgivende møtet med Jesus, av å oppleve hans barmhjertighet som bringer lys i alle livssituasjoner. Det vil gjøre oss godt å friske opp det levende møtet med Herren hver dag. Det vil gjøre oss godt å lese Guds ord og i stille bønn åpne oss for hans kjærlighet. Det vil gjøre oss godt å la møtet med Herrens ømhet tenne hjertets glede: en glede som er større enn tristheten, en glede som til og med motstår smerte og forvandler seg til fred. Alt dette fornyer livet og gjør oss fri og føyelige for overraskelser, klare og disponible for Herren og de andre. Det kan også hende at Jesus kaller oss til å følge ham nærmere, til å gi livet for Ham og søsknene: Når han kaller oss, spesielt dere unge, så ikke vær redde, svar «ja» til ham! Han kjenner oss, han elsker oss virkelig, og han ønsker å befri hjertet fra fryktens og hovmodets byrde. Ved å gjøre plass til ham blir vi i stand til å utstråle kjærlighet. På denne måten vil dere kunne fortsette deres store evangeliseringshistorie. Kirken og verden trenger evangelisering i denne vanskelige tiden, som likevel også er barmhjertighetens tid.

Det tredje fundamentet, etter minnet og troen, er nettopp den barmhjertige kjærligheten: Det er på denne klippen, som er kjærligheten mottatt fra Gud og gitt til vår neste, at livet til Jesu disippel blir bygd. Og det er ved å leve i nestekjærlighet at Kirkens ansikt forynges og blir tiltrekkende. Den konkrete kjærligheten er den kristnes visittkort [eller identitetskort]. Andre måter å presentere seg på kan være villedende og til og med unyttige for det er ved dette at alle skal forstå at vi er hans disipler: når vi har kjærlighet til hverandre (Joh 13,35). Vi er fremfor alt kalt til utrettelig å bygge og gjenoppbygge fellesskapsveier, å bygge enhetsbroer og overvinne barrierer. Må de troende alltid være et godt eksempel og samarbeide med gjensidig respekt og i dialog, vel vitende om at «den eneste mulige konkurransen mellom Herrens disipler er for å se hvem som kan gi mest kjærlighet!» (Johannes Paul II, preken 27. september 2001 i Etsjmiadzin).

I den første lesningen minte profeten Jesaja oss om at Herrens ånd alltid er med de som bringer det gode budskapet til de hjelpeløse, forbinder dem som har et knust hjerte og trøster de som sørger (jf. Jes 61,1-2). Gud bor i hjertet til de som elsker; Gud bor der hvor kjærligheten rår, spesielt der hvor noen modig og medlidende tar hånd om svake og fattige. Dette trengs veldig: Det trengs kristne som ikke lar seg slå ut av strevet og ikke mister motet av motgangen, men som er disponible, åpne og tjenestevillige; det trengs mennesker av god vilje som hjelper brødre og søstre som har det vanskelig, - med gjerninger og ikke bare med ord,; det trengs mer rettferdige samfunn der alle kan føre et verdig liv og ha et rettferdig lønnet arbeid.

Men vi kan spørre oss: Hvordan kan vi bli barmhjertige med alle de feilene og all den elendigheten som hver av oss ser i seg selv og rundt seg? Jeg ønsker å la meg inspirere av et konkret eksempel, av en stor budbringer for den guddommelige barmhjertigheten, som jeg ville gjøre oppmerksom på ved å gjøre ham til kirkelærer i den universelle Kirke: den hellige Gregor av Narek, Armenias ord og stemme. Det lar seg vanskelig gjøre å finne hans like i å lodde den avgrunnsdype elendigheten som kan bo i menneskets hjerte. Men han så alltid forbindelsen mellom menneskets elendighet og Guds barmhjertighet og rettet tillitsfullt en inderlig og tårefylt bønn til Herren, han som er «gavenes giver, godhetens rot [...], trøsterik stemme, oppmuntrende budskap, gledesutbrudd, [...] makeløs ømhet, breddfull barmhjertighet, [...] frelsende kyss» (Klageboka 3,1) i visshet om at «raseriet aldri kan formørke lyset av Guds barmhjertighet» (ibid. 16,1). Gregor av Narek er en livets læremester fordi han lærer oss at det fremfor alt er viktig å erkjenne at vi trenger barmhjertighet og så ikke lukke oss i oss selv når vi kjenner på elendigheten og sårene, men å åpne oss oppriktig og tillitsfullt for Herren, «den nære Gud, den ømme godheten» (ibid. 17,2), «full av kjærlighet til mennesket, [...] ilden som fortærer syndens krattskog» (ibid. 16,2).

Til slutt ønsker jeg, med Gregors ord, å påkalle den guddommelige barmhjertigheten og be om at vi aldri må gå lei av å elske: Hellige ånd, «mektige beskytter, forbeder og fredsstifter, vi bønnfaller deg [...]: Gi oss den nåde å oppmuntre oss til nestekjærlighet og gode gjerninger [...]. Mildhetens ånd, medlidenhetens ånd, menneskekjærlighetens ånd, barmhjertighetens ånd, [...] du som ikke er annet enn barmhjertighet, vær oss nådig, Herre vår Gud, i din store barmhjertighet» (Pinsehymne).