Bli i «rommet ovenpå». Pavens Regina caeli

I sin Regina Caeli klokka 12 på Petersplassen søndag 8. mai tok pave Frans for seg mysteriet med Jesu himmelfart utifra slik det er beskrevet helt på slutten av Lukasevangeliet:

«Slik står det skrevet: Messias skal lide og stå opp fra de døde tredje dag, og i hans navn skal omvendelse og tilgivelse for syndene forkynnes for alle folkeslag; dere skal begynne i Jerusalem. Dere er vitner om dette. Og se, jeg sender over dere det som min Far har lovet. Men dere skal bli i byen til dere blir utrustet med kraft fra det høye.»

Så førte han dem ut mot Betania, og han løftet hendene og velsignet dem. Og mens han velsignet dem, skiltes han fra dem og ble tatt opp til himmelen. De falt på kne og tilba ham. Så vendte de tilbake til Jerusalem i stor glede. Siden var de stadig i tempelet og lovpriste Gud (Luk 24,46–53).

Pave Frans sa at fra den dagen Jesus ble tatt opp til himmelen og tok med seg vår menneskelighet, har det vært mulig å bo overalt fordi den samme himmelen fins overalt og menneskene kan løfte blikket håpefullt mot den. Og for å kunne vitne om Ham - om hans død, oppstandelse og himmelfart –  blir vi utrustet med kraft fra det høye.

Her følger alt det paven sa før Regina caeli-bønnen:

I Italia og i flere andre land feires i dag Kristi himmelfart, som skjedde førti dager etter påsken. La oss se på dette mysteriet: Jesus tar med seg vår menneskelighet og går ut av vårt jordiske rom for å gå inn i fylden av Guds herlighet. Han tar altså med seg oss; vår menneskelighet går for første gang inn i himmelen. Lukasevangliet beskriver disiplenes reaksjon da han skiltes fra dem og ble tatt opp til himmelen. De var ikke grepet av smerte eller forvirring, men de falt på kne og tilba ham. Så vendte de tilbake til Jerusalem i stor glede (vers 52). De vender tilbake uten lenger å være redd for den byen som hadde avvist Mesteren, som hadde vært vitne til Judas' forræderi og Peters fornektelse, som hadde sett disiplene bli spredt og volden til et herredømme som følte seg truet.

Fra den dagen av har det vært mulig for apostlene og for alle Jesu disipler å bo i Jerusalem og i alle verdens byer, selv de som er mest herjet av urett og vold, fordi over alle byene fins den samme himmelen og alle innbyggerne kan løfte blikket håpefullt mot den. Jesus, Gud, er et virkelig menneske, og med sin menneskekropp er han i himmelen! Og dette er vårt håp, vårt anker (jf. Hebr 6,19), og vi holder fast på dette håpet når vi ser på himmelen.

I himmelen bor den Gud som har åpenbart at han er så nær oss at han ville ha menneskeansikt, Jesus fra Nasaret. Han forblir for alltid Gud-med-oss - la oss huske dette: Immanuel, Gud med oss (jf. Matt 1,23) - og han lar oss aldri være alene igjen! Vi kan se opp for å se vår fremtid foran oss. I himmelfarten til Jesus, Den korsfestede og oppstandne, fins løftet om at vi vil få del i livets fylde hos Gud (jf. Kol 2,10).

Før han tok avskjed fra sine venner, snakket Jesus om sin død og oppstandelse, og han sa at dere er vitner om dette (vers 48). Disiplene, apostlene, er altså vitner til Kristi død og oppstandelse, og den dagen også til hans himmelfart. Og slik ble det: Etter å ha sett Herren fare opp til himmelen vendte disiplene tilbake til byen som vitner som med glede forkynner for alle det nye livet som kommer fra Den korsfestede og oppstandne - i hans navn skal omvendelse og tilgivelse for syndene forkynnes for alle folkeslag (vers 47). Dette er dette som er vitnesbyrdet - som gjøres ikke bare med ord, men også med vårt daglige liv - vitnesbyrdet som hver søndag bør komme ut av våre kirker for i løpet av uka å tre inn i våre hjem, kontorer, skoler, samlings- og fornøyelsessteder, sykehus, fengsler, aldershjem, på immigrantenes folksomme steder, i byenes utkantstrøk,... Dette vitnesbyrdet bør vi bringe hver uke: Kristus er med oss; Jesus er fart opp til himmelen; han er med oss; Kristus lever!

Jesus har forsikret oss om at i denne forkynnelsen og i dette vitnesbyrdet vil vi bli utrustet med kraft fra det høye (vers 49), det vil si med kraft fra Den hellige ånd. Det er dette som er hemmeligheten med dette oppdraget: Nærværet til den oppstandne Herren som ved å gi Ånden fortsetter å åpne vår forstand og vårt hjerte for at vi skal kunne forkynne hans kjærlighet og barmhjertighet også i de mest uimottakelige miljøene i byene våre. Det er Den hellige ånd som egentlig står bak det mangeartede vitnesbyrdet som kirken og de døpte bringer verden. Derfor bør vi aldri forsømme å samle oss selv i bønn for å lovprise Gud og påkalle Åndens gave. La oss i denne uka som fører oss til Pinsefesten åndelig forbli i «rommet ovenpå» (jf. Luk 22,12), sammen med Jomfru Maria, for å ta i mot Den hellige ånd. Vi gjør det også nå, sammen med alle de troende samlet ved helligdommen i Pompei i anledning de tradisjonelle bønnene der.