Ekte kunst er ... å bli i Hans kjærlighet

I morgen avslutter paven og kurien retretten i Ariccia, en times biltur fra Roma. I Ariccia blir de daglige meditasjonene rundt temaet "Evangeliets nakne spørsmål" ledet av Ermes Ronchi, - prest, forfatter og aktiv i italienske massemedier.

Da kurien nylig hadde sin jubileumsfeiring var det en annen mann som ledet meditasjonen, nemlig Marko Ivan Rupnik [på engelsk]. Rupnik er prest, rådgiver i Det pavelige råd for nyevangelisering - og kunstner. Som kunstner er han kjent for sine mosaikker i Vatikanet, Fátima, Lourdes og andre steder. De fleste har nok sett noe annet som det er Rupnik som står bak, nemlig jubelårets logo, som viser Sønnen, den gode hyrde, som bærer mennesket på sine skuldre. 

I sin meditasjon minnet Rupnik kurien om at det ikke er ved våre ytelser at vi blir frelst; det er Gud som frelser oss. Den ekte åndelige kunsten er å bli i Gud. 

“Gud er den eneste som kan fjerne avstanden mellom mennesket - bortkommet, synder, død - og den levende Gud. [...] Denne Guds evne til å fjerne avstanden og nå oss er Guds identitet overfor oss og overfor skaperverket, altså barmhjertigheten. Barmhjertigheten er denne kjærlighetsekstasen som Gud når mennesket med.”

Videre sa Rupnik at “Vi kan ikke lage fellesskapet, og vi kan ikke være barmhjertige hvis vi ikke først blir nådd av barmhjertigheten i Sønnen og begynner å delta i livets gave som er fellesskap.”

Han gikk grundig inn på Jesu ord i Johannesevangeliets femtende kapittel: Jeg er det sanne vintre, og min Far er vinbonden.[...] Bli i min kjærlighet! (Joh 15,1-10). Rupnik fremhevet tre ting. Den første angikk beskjæringen av vintreet. Han understreket at vi, som er greinene,  må passe på ikke å beskjære oss selv, for det er ikke vi som er den kyndige vinbonden. For det andre fremhevet han at kjærligheten må modnes på påskemåten. Man ikke forelske seg i druene; druene må gjennom vinpressen og det trengs modning for å lage vin. For det tredje fremhevet han at treslaget i vinstokken er helt enestående: Det inneholder alt som er nødvendig for å få vin, og det duger faktisk ikke til noe som helst annet.

Så det er altså slik at "Hvis Guds liv passerer gjennom oss, blir vi i stand til å bære den frukten som forblir; vi blir i stand til å omgi arbeidet vårt med den kjærligheten som forblir til evig tid, fordi den vender tilbake til Faderen." Derfor er "den store åndelige kunsten å greie å bli i Kristus".

I sin meditasjon trakk Rupnik også inn Bryllupet i Kana, der vannet i de seks vannkarene  blir til vin. Det er lang tradisjon for å ta disse vannkarene som symbol for loven som har kommet til sitt moralske og juridiske forfall. Vannkarene kan ikke gi liv. "Kristus gir oss dette nye livet i fullendelsen av den nye pakten. Han utånder på korset og vi får denne ånden og begynner å leve". Vi er fri til å ta i mot livet. Alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn (Joh 1,12).

Rupnik ga kurien en sterk påminnelse om at det ikke er ved våre egne ytelser vi blir frelst. "Kristus har frigjort oss fra det 'ytelsesåket' som lå på oss - han har altså frigjort oss fra oss selv". Men "til tross for dette kan vi på ny komme til å vende tilbake til loven". Er dere så uforstandige? Dere begynte ved Ånden, vil dere nå fullføre med kjøttet? (Gal 3,3).

Rupnik ønsker at Kirken skal vise verden følgende: En måte å organisere seg og administrere i fellesskap, som "åpenbaringen av en dypere virkelighet, slik at vi vekker verdens appetitt for et slikt liv, for at verden når den ser oss skal si "så vakkert!". Ingen vil noensinne følge en flink Kirke. De vil bare applaudere, og det er det hele. Men man kan bli sulten av å se en vakker Kirke, en Kirke som i sine blikk, handlinger og ord lar en annen komme til syne - Sønnen, og enda mer, Faderen - fordi denne Kirken er inspirert av Den hellige ånden."

Her følger en oversettelse av Rupniks manuskript. Det er oversetteren som har delt opp teksten i seks punkter og satt overskrifter.

 

1. Barmhjertigheten og fellesskapet

Hellige far, ærverdige fedre, brødre og søstre i Kristus, jeg er blitt bedt om å hjelpe til med å meditere over "Barmhjertigheten i det daglige liv".

Pavel Florenskij, som var en genial kristen tenker, som levde hellig og som ble martyr, sa alltid at livet er en relasjonenes vevning, at livet strømmer gjennom relasjonene, og at det er i sine relasjoner at mennesket avslører hva som bor i det. I følge ham fins det kun to muligheter: Individet åpenbarer seg selv; personen derimot, som vi vet i teologien, åpenbarer den andre. I den kristnes ansikt fins det alltid også et annet ansikt. I den kristne lever Kirken fordi vi har del i kroppen til Ham som kunne si Den som har sett meg, har sett Far (jf. Joh 14,9). Så det er altså i historien at vi kjenner hverandre. Dette gjelder for mennesket - fordi historien er et relasjonenes mysterium - og det gjelder også for Gud. Det er i historien vi kjenner Gud. Gud presenterer seg slik i Andre Mosebok: "Jeg føler inderlig rørelse for mennesket!". Han åpenbarer seg altså som den barmhjertige Gud. Og helt fra de første sidene i Bibelen finner vi åpenbaringen av Gud som Han som kommer ned og holder følge med mennesket. Hele Bibelen er en fortelling om denne søkenen. Gud er den eneste som kan fjerne avstanden mellom mennesket - bortkommet, synder, død - og den levende Gud. Mennesket alene kan ikke på noen måte overkomme denne avstanden fordi det ville innebære å overkomme synden og døden. Mennesket kan ikke det. Denne Guds evne til å fjerne avstanden og nå oss er Guds identitet overfor oss og overfor skaperverket, altså barmhjertigheten. Barmhjertigheten er denne kjærlighetsekstasen som Gud når mennesket med i dets synd og død. Påskeaften blir følgende lest i den maronittiske kirken:

"Gode hyrde, for å lete etter den lille sauen din, ydmyket du deg selv, ble opphøyd på treet, og der ovenfra så du at den var blitt til støv; da kom du ned til den i dødsriket, du bøyde deg ned til støvet, du kalte på sauen, du reiste den opp fra de døde, du løftet den opp på skuldrene dine og tok den med deg til himmelen."

Dette bildet, som også fins på Jubelårets logo, finner vi beskrevet i følgende meget vakre hymne av Den hellige Efrem Syreren:

"Alltings hyrde kom ned for å lete etter Adam, sauen som var blitt borte; han løftet ham opp og bar ham på skuldrene. Sauen var en gave til saueflokkens Herre. Velsignet er hans nedstigning!... Du steg ned til dødsriket for å lete etter ditt bilde som var styrtet i avgrunnen; som fattig og dødelig steg du ned og smakte døden. Din barmhjertighet ble tilfredsstilt ved å se Adam brakt tilbake til sauekveen."

Barmhjertigheten er som fellesskapet. I streng forstand er fellesskapet bare Guds liv og barmhjertigheten bare Guds navn. Disse to tingene kan mennesket verken finne opp eller lage. Vi kan ikke lage fellesskapet, og vi kan ikke være barmhjertige hvis vi ikke først blir nådd av barmhjertigheten i Sønnen og begynner å delta i livets gave som er fellesskap. Barmhjertighet og felleskap er altså ikke vårt verk. Når mennesket anstrenger seg for å realisere fellesskap - og for eksempel forveksler fellesskap med en forening eller organisasjon, som bare er stedet der fellesskapet blir åpenbart og realisert -, så orker det før eller siden ikke mer. For fellesskapet må realiseres på påskemåten. Disse to tingene kan ikke vi lage; vi kan bare åpenbare dem. Vi må være forsiktige, for med den altfor sterke antroposentrismen nå for tiden, så tror mennesket at det også kan gjøre barmhjertighetsgjerninger. Nei. Mennesket blir stedet der barmhjertigheten åpenbares og kommuniseres når det begynner å leve i følge Guds liv, det vil si ved å inkludere den andre. Guds eksistens, slik de gamle greske kirkefedrene sa det, er i væremåten: I Faderens eksistens er allerede den andre, Sønnen, inkludert. Guds eksistens er "med-delende", inkluderende, og når mennesket får dette livet begynner også mennesket å leve slik og blir til en relasjon.

 

2. Det sanne vintre. Bli i Hans kjærlighet!

For bedre å kunne se hvordan mennesket kan åpenbare sin virkelighet, sitt innhold, og hva som er det sanne innholdet som menneskene i historien kan åpenbare som Kirke, kan vi ta for oss noen velkjente tekster, så velkjente at vi alle vet akkurat hvilke vi mener, selv uten å lese dem. For eksempel Johannesevangeliet kapittel 15,1-10 der Kristus sier Jeg er det sanne vintre [...] Bli i min kjærlighet!. For å kunne bære frukt må vi bli i Kristus. Dette bildet som Kristus bruker for å presentere seg selv og vår enhet med Seg er veldig vanlig i den jødiske verdenen, fordi Israel var Guds vingård, vingården som dog ikke ga den forventede frukten. Kristus presenterer seg selv som det sanne vintre og Faderen som vinbonden. Det er tre ting her som jeg ønsker å fremheve.

2a. For det første beskjæringen. Vintreet trenger å beskjæres to ganger. Den første gangen er viktig for utviklingen av vinstokken, og det trengs derfor stor kyndighet for å vite hvilke greiner som bør tas bort og hvilke som bør forsterkes for at vinstokken skal gro godt, - ellers vil vinstokken dø hen, lukke seg i seg selv og ikke produsere noe. Den andre beskjæringen er enda mer delikat. Den foretas i det man allerede kan skimte drueklasene på greinene. Det dreier seg om å gi avkall på enkelte greiner som allerede har drueklaser på seg med henblikk på at vintreet skal bære mer frukt. Her forstår man umiddelbart at med "mer frukt" menes ikke bare kvantiteten, men fremfor alt kvaliteten, for det er jo ikke den enkelte drueklasens frukt som er interessant, men vinen, som er frukten av hele vinstokken. Vinbonden vet dette. Vinbonden vet hvordan han skal beskjære, eller "rense" som er det greske ordet som brukes om denne andre beskjæringen. Endemålet med vinstokken er jo at det skal bli mer og bedre vin.

Av dette kan vi trekke meget verdifull åndelig lærdom: Vi må passe på ikke å beskjære oss selv, for det er ikke vi som er vinbøndene. Ellers kan det lett skje at man beskjærer, man renser, men i følge en eller annens synsmåte, i følge en eller annen kulturell bevegelse, i følge en eller annen tidsepoke. Men slik kan vi ødelegge oss selv, for det er Faderen som vet hvordan det blir mer frukt. Og bare Faderen vet hvilken frukt det skal bli. Man kan komme til å slåss med seg selv, kanhende fordi man er en sterk og ildfull person, som tror at ved å bli rolig og flegmatisk kan han nå opp på et eller annet høyere perfeksjonstrinn. Mens Faderen, som er vinbonden, behøver denne frukten på et sted der det trengs nettopp en slik sterk, energisk og bestemt person, en som selv tar fyr og oppildner andre. Hvis det skulle være vi som bestemte, så kunne vi komme til å forspille det oppdraget Faderen ønsket å betro oss; vi ville ikke oppfylle det formålet som Faderen hadde bestemt. Det er jo Faderen som beskjærer gjennom historiens hendelser, gjennom møter... Det er historien som er stedet for beskjæringen og også for å bære frukt.

2b. Den andre tingen som jeg vil fremheve er at vinstokkens frukt kommer etter Påsken, altså etter vinpressingen. Druene må gjennom vinpressen, akkurat som olivenene må gjennom olivenpressen for at det skal bli olje. Man kan ikke forelske seg i druene, som ikke er sluttproduktet. For å bære frukt trengs det en påskemodning. Guds kjærlighet blir realisert i historien på påskemåten, og det samme gjelder for menneskets frukt - hengivelsen, kjærligheten - som forblir hinsides døden. Man kan ikke stoppe på livets første etappe, når man skaper, planlegger,... Det er nødvendig å gå gjennom vinpressen for å lage most og så vin. Og ingen kan gjøre i stand sin egen påske (Matt 26,17), det er de andre som gjør det, og ofte våre nærmeste. Liksom for Kristus: Det var disiplene hans som gikk for å gjøre i stand for ham. Kjærligheten må modnes på påskemåten, ellers bærer den ikke den kjærlighetsfrukten som forblir. Når han snakker om frøet i Johannes 12,24, sier Kristus selv Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt. Den som gir sitt eget liv bærer frukt.

2c. Den tredje tingen som jeg ønsker å fremheve angår treslaget i vinstokken. Det er en absolutt enestående type tre, og profeten Esekiel dveler ved dette merkelige treet som ikke er godt til noe annet enn å lage vin:

Kan treet fra den brukes til å lage noe av? Kan man bruke den til knagg og henge alle slags redskaper på den? Om den blir kastet på ilden, brent i begge ender og svidd på midten, duger den da til noe? Nei, selv da den var uskadd, kunne den ikke brukes til noe. Hvor mye mindre duger den ikke da når ilden har brent og svidd den! (Esek 15,3-5).

Treet i vinstokken duger ikke til noe som helst. Ikke engang asken er til noe. I gamle dager hadde bøndene god greie på dette, for de pleide å lage såpe av aske og derfor visste de at man bør unngå vinstokkens aske for slik såpe vil bare skitne til andre ting og etterlate seg merker. Treet er altså helt unyttig og samtidig helt enestående fordi når vannet går gjennom planten tar vannet opp i seg dette treets karakteristiske elementer for slik å kunne produsere drueklasen som gjennom vinpressen blir til most og til slutt til vin. Treet er ikke godt til noe annet enn å lage vin. Det er et enestående tre som inneholder alt som er nødvendig for å få vin.

Så hva er det Kristus henviser til når han snakker om vintreet og greinene? Til menneskeheten. Dette treet er mennesket, det er menneskenaturen. Hvis vi tar i mot livsstrømmen - strømmen av det guddommelige livet, saften som går gjennom oss, som er Sønnens liv som har sitt utspring i Faderen, - hvis vi tar i mot denne strømmen kan vi bære frukt, det vil si kjærlighet, som er glede. Hvis mennesket ikke blir gjennomstrømmet av det guddommelig-sønnlige livet, så får det en tragisk ende liksom alle skapte ting. Det er da som greinen, som faller ned fra vintreet og dør. Mennesket er menneske bare hvis det er guddommelig-menneskelig, hvis det er Kristi menneske. Hvis det gjennom vår menneskelige natur ikke renner et personlig, personliggjørende, sønnlig liv som har sitt utspring i Faderen, kan vi nok klare å få til både det ene og det andre, men graven blir likevel vår endestasjon. Hvis derimot Guds liv passerer gjennom oss, blir vi i stand til å bære den frukten som forblir; vi blir i stand til å omgi arbeidet vårt med den kjærligheten som forblir til evig tid, fordi den vender tilbake til Faderen. Bare Kristus er det sanne vintre, det vil si det sanne menneske som sønnelivet strømmer gjennom. Det er bare han som er stedet der Den hellige ånd gjennomtrenger hele menneskeheten med det livet som er fellesskap. Ved dåpen blir vi innlemmet i kroppen hans; vi er greinene til dette sanne vintreet. Og bare i Ham deltar vi i livet som er fellesskap fordi i Ham blir vi nådd i barmhjertigheten. Det som mennesket kan åpenbare er derfor at det er guddommelig-menneskelig i Kristus.

Så den store åndelige kunsten er å greie å bli i Kristus. For det er bare i Ham at vår menneskenatur blir gjennomtrengt av et personlig liv, av det personlig-relasjonelle opphavet. Liksom en solstråle trenger gjennom vann, slik trenger det personlige guddommelige livet gjennom menneskenaturen. Mennesket er virkelig menneske bare hvis det er guddommelig-menneskelig, bare hvis det er i Kristus. Og det er selve Den hellige ånden - som er Guds liv, livet til Faderen og Sønnens enhet, som personifiserer livet som fellesskap - som blir gitt til menneskene i Jesus Kristus. Johannes sier: Vi er gått over fra døden til livet, for vi elsker våre søsken (1 Joh 3,14). Vi elsker fordi vi har livet som er kjærlighet. Den som har Sønnen, har livet, men den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet sier han i det samme brevet (1 Joh 5,12).

 

3. Bryllupet i Kana. Ta i mot gleden og kjærligheten

For å se det vakre i det guddommelig-menneskelige, går vi til en annen velkjent tekst, Bryllupet i Kana (Joh 2,1-11). Bryllupet viser til Høysangen, altså til forholdet mellom mennesket og Gud. Men her er den sentrale personen de seks vannkarene, som er tomme. Hele kirkefedretradisjonen har i disse vannkarene sett loven som har kommet til sitt moralske og juridiske forfall. Loven er tørket ut og tjener ikke lenger til renselse for den er tom. Hva betyr det når Maria sier De har ikke mer vin? I Bibelens "visdomsbøker" står vinen for livsfølelsen, smaken på livet. Sirak sier Hva er vel livet uten vin? (Sir 31,27). Vinen er altså som livets smak, som kjærligheten i Høysangen, som den ekte gleden i menneskets hjerte. Og hvem er det her i Kana som er uten kjærlighet, uten glede? Det er brudeparet. Men brudeparet er et bilde på relasjonen mellom menneske og Gud. Hvorfor gifter de seg hvis kjærligheten mangler? En religion som ender opp som tørr juridisk moralisme er ikke til noe mer. Vi vet jo fra begynnelsen av Johannesevangeliet at Kristus erstatter en rekke ting, og her erstatter han pakten (jf. Hebr 8,13) og introduserer et nytt forhold mellom menneske og Gud basert på kjærligheten, basert på fullendelsen av pakten.

Evangelisten understreker at det er på den tredje dagen at bryllupet blir feiret. Den tredje dagen var velkjent fra Det gamle testamentet fordi det var den dagen folket fikk Loven og derfor måtte rense seg (jf. 2 Mos 19,11-20). Den mørke gudsåpenbaringen dengang, mellom torden og lyn, blir i Kana i Galilea til den nye gudsåpenbaringen, den tredje dagen, dagen for den nye pakten, for Kristi oppstandelse, for et forhold grunnlagt på kjærligheten mellom Far og Sønn.

Det er meget betydningsfullt at i Johannesevangeliet begynner Kristus sitt forløsningsverk ikke med en helbredelse eller en utdrivelse, men ved å skape glede, ved å feste, ved å erstatte en religion som er tørket ut i lovens ufruktbarhet med en tro som er å ta imot det nye livet, et liv som er det nye forholdet mellom menneske og Gud, et forhold som blir båret av den samme Personen som forener Sønn og Far og som personifiserer livet som fellesskap og kjærlighet: Den hellige ånd, som gir kjærligheten (jf. Rom 5,5). Så Kristus gir oss dette nye livet i fullendelsen av den nye pakten. Han utånder på korset og vi får denne ånden og begynner å leve. Kristi side blir åpnet, og fra det såret blir den nye menneskeheten til - av barn forenet med Gud. Ikke ved vår fortjeneste eller ytelse, men som gave, som realisert kjærlighet, som et liv som med rette blir kalt skjønnhet. I Kristus åpner Far-barn-forholdets vei seg, ikke som noe vi erobrer, men som noe vi tar imot. Alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn (Joh 1,12). Ikke lenger ved min ytelse, med ved å ta i mot, ved å si ja.

Det er viktig for Johannes å bemerke at vannet ikke ble til vin i vannkarene, for han sier rett ut at kjøkemesteren ikke visste hvor vinen var kommet fra, men det visste tjenerne som hadde øst opp vannet. De seks vannkarene, som symboliserer loven, kan altså ikke gi liv, slik Paulus sier til galaterne (jf. Gal 3,21). Loven kan ikke skape et nytt menneske. Lovens religion kan ikke få Guds kjærlighet til å bo i mennesket slik at det bærer den frukten som er gleden og lykken til det mennesket som elsker fordi det er elsket. Det kan bare troen gjøre.

 

4. Befrielsen i andre tekster

På et annet sted, i Markus 10,17-22, leser vi mer om systemet med religionen som er forfalt til en steril lov: En rik mann løper mot Kristus og kaster seg ned foran ham med et klart formulert spørsmål. Vi vet jo det at i Midt-Østen løper man ikke; i Markusevangeliet er det bare to personer som løper. I Midt-Østen nærmer man seg vanligvis med en verdig gangart. Det er bare når man føler seg presset at man løper, og denne mannen kaster seg ned for Jesu føtter nettopp med et presserende spørsmål. Det å kaste seg ned foran Kristus utifra en perfekt religiøs logikk lar oss ane en merkantil mentalitet. Hva skal jeg gjøre for å arve evig liv? Denne mannens problem er hva skal jeg gjøre.

Denne mannen er rik, som vi vet av fortellingen, og han er også meget religiøs, meget praktiserende, men han er ikke lykkelig. Han er redd for døden, han ønsker å leve evig, men vet at han må dø. Han tror at han må gjøre noe for Gud for å få hans velvilje og evigheten i premie. Dette er nettopp den typiske religiøse mentaliteten basert på individets ytelse. Vi kan se et slags forfall av religionen til en mengde forskrifter, doktriner, bud, øvelser, praksiser som skal utføres for å vinne noe - oppmerksomhet, status, velvilje - fra Gud. Den som ikke følger de religiøse forskriftene fortjener straff. Religionen finner alltid noe som mangler i mennesket, noe som må perfeksjoneres og renses. Denne framgangsmåten sliter oss ut, den gjør at vi går lei, - og den frelser oss ikke.

Kristus har kommet for å befri oss fra nettopp dette, som vi ser i kapittel 10 i Johannesevangeliet. Der er det klart at to bilder blir lagt over hverandre: bildet av landsbyens sauekve - som alle kjente - og bildet av forgården til telthelligdommen. I vers 4 understreker Johannes at Han får alle sauene ut av forgården for at de kan være fri. Og det er derfor de ble så sinte, fordi han snakket om helligdommen og ikke ganske enkelt om sauekveen. Akkurat sånn er det også i kapittel 9: Straks den blinde ble seende, ble han kastet ut av tempelet fordi han var gått inn gjennom Kristus-døra inn i det virkelige hjemmet der han fritt kan gå inn og ut. Slik har Kristus erklært at det er noe falskt i denne måten å forstå religionen på, altså i pakten omdannet til noe annet. Vi vet hvordan historien fortsetter: I kapittel 11 kaller Jesus på sauen, Lasarus, for at han skal komme ut, men går selv inn i graven for å frigjøre oss fra døden. Eller som i Matteusevangeliet der han sier Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile (Matt (11,28). Den moderne bibelfortolkningen sier nesten enstemmig at ordene er rettet nettopp til folk som er tynget av en måte å leve religionen på, slitne av en praksis som ikke bringer dem til å drikke av det rene vannet som slukker tørsten. Vi finner det samme temaet i Markusevangeliet, i første kapittel, der Kristus begynner oppdraget sitt ved å drive en ond ånd ut av synagogen - Berdjajev ville ha sagt at det var "djevelen som benyttet seg av religionen".

 

5. Er dere så uforstandige? Dere begynte ved Ånden, vil dere nå fullføre med kjøttet? (Gal 3,3)

Jesus presenterer seg altså som det stedet, som det nye tempelet der vi får fri adgang til nådens trone i helligdommen (Hebr 4,16) via en ny og levende vei (jf. Hebr 10,20). Vi er altså fri. I sitt brev til galaterne advarer Paulus oss meget sterkt om faren for at selv om Kristus har revet oss vekk fra slavetilstanden og frigjort oss fra det "ytelsessåket" som lå på oss - altså frigjort oss fra oss selv - til tross for dette kan vi på ny komme til å vende tilbake til loven, til den gamle religionen, til slaveriet. Og selv om vi begynte med Ånden som er liv, kan vi ende opp med kjøttet som dør: Er dere så uforstandige? Dere begynte ved Ånden, vil dere nå fullføre med kjøttet? (Gal 3,3). Det er en reell risiko for vi selv inni Jesu Kropp igjen tar fram "religionsmetoden" og altså begynner å agere som om vi må gjøre noe for å erobre noe. Mennesket blir rettferdiggjort helt betingelsesløst; vi kan ikke rettferdiggjøre oss selv. Vi kan bli fristet til igjen å begynne å sette våre egne prestasjoner, gevinster, erobringer og fortjenester i sentrum i forsøket på å få noe til gjengjeld.

Verdens tenkemåte, altså dens mentalitet, kommer inn i Kirken ved å ta "religionsveien", eller snarere, slik Berdjajev ville ha sagt det: Det er bare ved å følge religionsveien (jf. Luk 4,1-13; 2 Kor 11,14) at fristeren kan komme seg inn i Kirken, ellers ville han straks bli gjenkjent og ikke slippe inn. Religionsveien er individveien. Berdjajev sier også at svikten i Kirkens åndelige liv skyldes at den er organisert rundt individet, rundt søkenen etter individets ideelle perfeksjonering. Det å misforstå religionsveien medfører altså å erstatte troen forstått som livets gave med strevet for å erobre, fortjene, bli premiert.

I noen studier viser Christos Yannaras den tragedien som fant sted, da troen og Kirken ble institusjonalisert. Vi ble en del av imperiet og begynte å gi Kirken en para-imperialistisk, og senere en para-statlig, struktur. Troen - det å ta imot nytt liv og personlig leve dette livet i fellesskap - forfalt til en praktiseringsplikt. Imperiet mottok oss som en religion, og nettopp i Vatikanet, i Sala di Costantino, vitner Tommaso Lauretis fresko [på engelsk] om at vi oppfattet oss selv som en religion som erstattet de hedenske religionene. Det er en tragisk feil. Kristendommen kan ikke forstås som erstatningen for en hedensk religion, altså at vi har blitt kvitt en gud og har fått oss en annen gud, Kristus, i stedet. For ingen religion og ingen lov forstått på denne måten kan skape det nye mennesket. Og det dreier seg ikke om å justere mennesket littegrann, men om å bli født på ny, om å oppstå, om å bli ny, om å bli barn, - og for å bli barn må noen føde oss. Vår tro er å ta i mot livet.

Mye i Kirken har fått en para-statlig karakter, - karakterisert først og fremst av funksjonalitet. I de siste århundrene er nesten all formasjon blitt konsentrert om å perfeksjonere individet. Kallet selv er stadig mer blitt vurdert etter hvor egnet det er for institusjonen og dens virke. Man har insistert mye på en religiøs praksis som helt klart er bedre egnet til å nære den religiøse følelsen, enn den er til å nære livet som fellesskap, som en gudsåpenbarende menneskehet, som realisering av Guds kjærlighet. Det har derfor ikke vært lett å se det kristne livet som en gudsåpenbarende menneskehet.

Alexander Schememann demonstrerer hvordan det å sette individet i sentrum og det å erstatte den livsbejaende troen med en religiøs erobringspraksis har sterilisert og tørket ut mye i Kirken. Troen er alltid livsbejaende - forstått som det å ta i mot liv, og det er dette som er Kirkens oppgave, slik Paulus uttrykker det i brevet til Efeserne: Slik ville han i de kommende tider vise hvor overstrømmende rik han er på nåde, og hvor god han er mot oss i Kristus Jesus (Ef 2,7).

Kurien - ikke bare denne her i Roma, men enhver kurie - blir lett ansett for å være en para-statlig og para-imperialistisk organisasjon. En person som lever utifra dette perspektivet kan godt være feilfri, men det en slik person kan åpenbare er likevel bare seg selv. Så det grunnleggende mangler: Dette mennesket kan ikke åpenbare livet som fellesskap, som det å inkludere den andre i seg selv. Og dette er den skandalen som vi kan gjøre i verden: Å leve kristendommen som en individuell realitet. I århundrevis er perfeksjoneringen av individet blitt understreket. Du kommer inn på seminaret og straks begynner man å forme deg ut i fra dette perspektivet. Slik er det på seminaret, og slik er det overalt. Dette er en epoke som er slutt, men det vil ikke være så enkelt å ta avskjed med alt dette. Det kan lett være de typiske verdslige sykdommene som snor seg i oss [i sin årlige juletale til kurien snakket paven om "antibiotika"], i stedet for den strømmen av fellesskapsliv som i menneskene viser seg som en inkluderende væremåte - fordi menneskene føler at de er i den organiske vevningen som er Kristi kropp. Kristendommen lover ikke indidividuell perfeksjon, men den lover evig liv, i fellesskapet i Kristi kropp.

I sin kjerne er Kirken allerede i endetiden, og Kirken har noe å fortelle verden nettopp fordi vi kristne er kalt til å åpenbare fullendelsen i Kristus. Mens en para-imperialistisk eller para-statlig tenkemåte derimot støtter seg på individet og dets perfeksjonering, ytelse og fortjeneste - og ikke på fullendelsen i Kristus. Men Paulus - stadig i brevet til galaterne - sier at ingen kan bli rettferdiggjort utifra sin egeninnsats, utifra det vi selv gjør (jf. Gal 2,16), og for Paulus er vår rettferdiggjørelse det riktige, totale, sanne forholdet til Gud - det vil si Far-barn-forholdet. Vi kan bli perfekte, men vi kan aldri bli til barn av oss selv. Det er Kirken som føder oss, som er mor og som lar oss leve som fri barn. Det er ikke ved hjelp av kjøttet - det vil si vår ytelse - at vi kan bli fri. Paulus lister fint opp hvilke gjerninger det egentlig er som kommer fra kjøttet og som vi ønsker å basere også det åndelige mennesket på (jf. Gal 5,19-20). Og han gjør det klart hva Åndens frukt er (jf. Gal 5,22-23). Denne frukten er alltid møtet, i samvirket, mellom Gud og menneske. Det er et samarbeid, krefter som løper sammen. Frukten, altså kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse, åpenbarer vår menneskelighet: greiner som forblir på vintreet, mennesker som lever i Den hellige ånd på Sønnens måte. Mennesket som barmhjertighetsted er mennesket som Kirkens og fellesskapets åpenbaringssted. Når vi tar imot det nye livet i Kristus, fødes også en ny mentalitet, enslags ny intelligens, som er fellesskapets intelligens. Mennesket badet i Den hellige åndens liv, som gjør mennesket til sønn i Sønnen, blir i stand til å se helheten, til å se organisk. Slik utvikler det seg et intellekt som er en gave fra Den hellige ånden og som realiseres i fellesskapet, i kjærligheten.

 

6. Kirken åpenbarer Kristi guddommelig-menneskelighet

Jeg ønsker å avslutte med Vladimir Solovjov, en stor mester som min åndelige far, p. Špidlík, fikk meg til å lese for mange år siden og som Balthasar regnet for å være en av de største tenkerne i det andre årtusen. Solovjov sier at Kirkens perfeksjon er i dens "organisasjon". Vi tenker da straks i retning av å organisere kommisjoner og slikt. Nei, det er ikke det dette handler om. Solovjov sier at Kirkens perfeksjon består i dens organisasjon som liv formet organisk etter Kristi guddommelig-menneskelighet. Kirken kan komme med en forklarelse av samfunnet fordi Kirken lever og organiserer livet som et treenig samvirke: Den åpenbarer Kristi guddommelig-menneskelighet, forbereder Hans nye komme og slipper menneskets kreativitet løs. Det fins en første etappe som er nødvendig i begynnelsen, og denne virker i følge synd-gjenløsningsdynamikken, men så må man nødvendigvis gå videre. For så må turen komme til ånden, Den hellige ånden, kreativiteten, frisettelsen av menneskeheten - en menneskehet som mer og mer åpenbarer Gud, Guds kjærlighet. Turen må komme til mennesket som inkluderer og lar den andre skinne gjennom seg og være del-aktig. Hvis vi nå, i dette samfunnet som er så oppstykket, skulle ville vise de sivile institusjonene i verden noe, så ville det være fint om det var følgende: en måte å organisere seg, styre, dirigere, administrere i fellesskap, på en inkluderende måte, som er åpenbaringen av en dypere virkelighet, slik at vi vekker verdens appetitt for et slikt liv, for at verden når den ser oss skal si "så vakkert!". Ingen vil noensinne følge en flink Kirke. De vil bare applaudere, og det er det hele. Men man kan bli sulten av å se en vakker Kirke, en Kirke som i sine blikk, handlinger og ord lar en annen komme til syne - Sønnen, og enda mer, Faderen - fordi denne Kirken er inspirert av Den hellige ånden, som er livet som fellesskap. Da blir mennesket fellesskapets,  barmhjertighetens og Kirkens åpenbaringssted.

Hvis vi skulle ville foreslå noe for verden når det gjelder strukturer og institusjoner, så er dette stedet og tiden hvor Gud kaller. Det er så fint når mennesker som har hatt noe med kurien å gjøre - med en hvilken som helst kurie - sier at de møtte frie mennesker, som lever som gaver, beredvillige, sjenerøse, som har et inkluderende kirkesyn som åpner for relasjoner, for å ta i mot. Og at de ikke møtte bare individer, kanhende korrekte, men likevel bare ganske enkelt funksjonærer. Kurien, ikke som en arbeidsplass med yrkesutøvere, men som en opplevelse av den eukaristiske Kirken. Enten lever vi på guddommelig-menneskelig vis i Kristus og lar livet strømme i oss, dette livet som er fellesskap og får andre med i fellesskapet, som får oss til å fjerne avstanden og gjøre andre delaktige. Eller vi er uten innhold og lever i døden.

Det er slik vi kan nærme oss våre samtidige, såret liksom vi, lidende liksom vi, prøvet liksom vi. Jo mer vi er prøvet liksom alle mennesker, desto mer barmhjertige er vi, for dette er Kristi prestedømme, han som ble prøvet i alt for å være en barmhjertig øversteprest. (jf. Hebr 2,17; 4,15). Og slik får vi menneskene med i lengselen etter nytt liv.