Kuriens jubileum på festen for Peters stol

På festdagen for Peters stol, mandag 22. februar, ble også "kuriens jubileum" i Barmhjertighetsåret feiret.

Alle de som jobber ved Den hellige stolen og i Vatikanet kom først sammen i Paul VIs auditorium for å meditere over temaet "Barmhjertighet i vårt daglige liv" under ledelse av Mark Rupnik fra Aletti-senteret.

Deretter gikk de i prosesjon til Peterskirken, inn gjennom den hellige døra og feiret messe (tekster: Esek 34,11-16; Sal 23; 1 Pet 5,1-14; Matt 16,13-19).

I sin preken oppfordret paven til å bygge på "klippen", det vil si Kristus, og til å være tro mot troen ved å handle ifølge Kristi hjerte.

Her følger en oversettelse av hele prekenen:

På festdagen for Peters stol er vi samlet her for å feire Barmhjertighetsjubileet, alle vi som tjener ved den romerske kurie, Vatikanets "Governatorato" og institusjonene knyttet til Den hellige stol. Vi har gått gjennom den hellige døra og har kommet til apostelen Peters grav for å bekjenne vår tro. I dag gir Guds ord lys til det vi gjør på en spesiell måte.

I dette øyeblikket spør igjen Herren Kristus hver enkelt av oss: Hvem sier dere at jeg er? (Matt 16,15). Det er et klart og direkte spørsmål. Det går ikke an å unnvike det eller å forbli nøytral, heller ikke å drøye med svaret eller å delegere til noen andre. Men det er ikke noe inkvisitorisk i det! Tvert i mot er det fullt av vår eneste Mesters kjærlighet. I dag kaller han oss til å fornye troen på Ham og anerkjenne ham som Guds Sønn og Herren i vårt liv. Og den første til å bli kalt til å fornye sin trosbekjennelse er Peters etterfølger, som bærer ansvaret for å styrke sine brødre (jf. Luk 22,32).

La oss slippe nåden til, slik at den på ny former vårt hjerte til å tro og åpner vår munn for å bekjenne så vi blir frelst (jf. Rom 10,10). Så la oss da gjøre Peters ord til våre: Du er Messias, den levende Guds Sønn (Matt 16,16). La vår tanke og vårt blikk være festet på Jesus Kristus, begynnelsen og slutten på alt det kirken gjør (jf. Hebr 12,2). Det er han som er grunnvollen, og ingen kan legge noen annen grunnvoll (jf. 1 Kor 3,11). Han er "klippen" som vi må bygge på. Den hellige Augustin minner om dette med uttrykksfulle ord når han skriver at selv om kirken blir rystet og skaket av alt som hender i historien "faller den ikke fordi den er bygd på klippen, som Peters navn kommer av. Det er ikke klippen som får sitt navn etter Peter, men det er Peter som får sitt navn etter klippen; akkurat som navnet Kristus ikke kommer av kristen, men navnet kristen kommer av Kristus. [...] Klippen er Kristus og på denne klippen er også Peter blitt bygd" (In Joh 124, 5: PL 35, 1972).

Utifra denne trosbekjennelsen får hver enkelt av oss i oppgave å svare på Guds kall. Av prestene kreves det først og fremst at de har som forbilde Gud selv, som tar seg av flokken sin. Profeten Esekiel har beskrevet hvordan Gud handler: Han leter opp de bortkomne, fører tilbake de fordrevne, forbinder de skadde og styrker de syke (jf. Esek 34,16). Denne handlemåten er et tegn på at kjærligheten ikke kjenner noen grenser. Det er en trofast, konstant, betingelsesløs oppofrelse for at hans barmhjertighet skal kunne nå alle de svakeste. Men vi må ikke glemme hva det er som får Esekiel til å begynne å profetere: Han konstaterer at Israel mangler hyrder. Derfor er det godt at også vi, som er kalt til å være kirkens hyrder, lar Guds ansikt - Den gode hyrdens ansikt - opplyse oss, rense oss, forvandle oss og føre oss fullstendig fornyet tilbake til vårt oppdrag. Også på våre arbeidssteder kan vi kjenne, arbeide for og praktisere en sterk pastoral følelse, fremfor alt overfor de menneskene vi møter til daglig. Må ingen føle seg oversett eller dårlig behandlet, men må hver enkelt først og fremst kunne få erfare Den gode hyrdens ivrige omsorg.

Vi er kalt til å samarbeide med Gud i et foretagende som er så grunnleggende og enestående som det å vitne med vår egen eksistens om den forvandlende nådens styrke og den fornyende Åndens kraft. Vi må la Herren fri oss fra enhver fristelse som kan fjerne oss fra kjernen i vårt oppdrag, og vi må gjenoppdage hvor vakkert det er å bekjenne vår tro på Herren Jesus. Troskap mot tjenesten passer godt sammen med den barmhjertigheten som vi ønsker å erfare. I Bibelen er troskap og barmhjertighet uløselig forbundet. Der den ene fins, fins også den andre, og det er nettopp i det at de er gjensidige og utfyller hverandre at vi kan se Den gode hyrdens nærvær. Den troskapen som vi er bedt om er å handle ifølge Kristi hjerte. Slik vi har hørt apostelen Peter uttrykke det må vi være hyrder av hjertet og bli et forbilde for alle. På denne måten kan vi, når den øverste hyrden åpenbarer seg, få herlighetens seierskrans som aldri visner (jf. 1 Pet 5,1-4).