Ordenslivets år: Avsluttende messe på festen for Herrens fremstilling i tempelet

Ordenslivets år, også kalt "året for det gudviede liv", er nå slutt. Flere tusen mennesker som lever en eller annen form for gudviet liv var i Roma for å feire årets siste dager sammen.

Den aller siste dagen var 2. februar, som er festen for Herrens fremstilling i tempelet. Den dagen forteller evangelieteksten om da Maria og Josef tok med seg det lille barnet Jesus til tempelet i Jerusalem for å bære ham fram for Herren. Der møtte de de to "gudviede": den gamle Simeon, han som ikke skulle dø før han hadde sett Herrens Salvede, og den gamle Anna som tjente Gud i faste og bønn natt og dag.

I sin preken under den avsluttende messen i Peterskirken sa pave Frans at Ordenslivets år nå renner ut i Barmhjertighetens hav, inn i det enorme kjærlighetsmysteriet.

Han minte om at festen for Herrens fremstilling i tempelet også blir kalt for "møtets fest". Det er snakk om flere møter: Det er møtet med Simeon, han som representer ventingen. Det er møtet med Anna, hun som representerer profetien. Det er vårt møte med Jesus, han som er både nyheten og oppfyllelsen, han som er Guds evige overraskelse.

Paven sa at i dette kan vi se begynnelsen på det gudviede liv. Ordensfolk er først og fremst kalt til å være "møtets mennesker". Kall lever ved Guds nåde som når oss gjennom et møte som forandrer livet. Den som har møtt Jesus blir forandret. Han "gjør alle ting nye" (Åp 21,5). Den som har møtt Gud kan så møte andre.

Paven siterte fra dagens andre lesning: "Siden barna er mennesker av kjøtt og blod, måtte også han bli menneske som de." (Hebr 2,14). Jesus frelser oss ikke "utenfra"; han står ikke utenfor vårt drama. Han frelser oss "innenfra" ved å dele vårt liv. Og de gudviede er kalt til å være et tydelig og profetisk tegn på Guds nærhet og dele "de gleder og håp, den sorg og angst som våre dagers mennesker føler, og da især de trengende og alle de som har tungt å bære" (Gaudium et spes, 1).

Evangelieteksten sier at "Hans far og mor undret seg over det som ble sagt om ham". Paven kommenterte at Josef og Maria verner om sin forundring. Også vi må alltid leve i forundring. Det åndelige livet må aldri bli en rutine. Vi må alltid bevare en sunn uro i hjertet for Herren, en lidenskapelig lengsel om å bringe ham til andre, liksom Maria og Josef gjorde i tempelet.

Paven minte også om å leve i takknemlighet for å ha møtt Jesus og ha blitt kalt til å vie seg til Gud. Ordet "eukaristi" betyr opprinnelig "gi takksigelse". Dette ordet kan sammenfatte alt det vi har levd i dette Ordenslivets år: Takknemlighet for Den hellige Ånd som alltid inspirerer kirken gjennom forskjellige nådegaver.