Guds navn er "den barmhjertige" (del 4 av pavens katekese)

I sin fjerde katekese over barmhjertighet, fra onsdag 13. januar, forklarer pave Frans hva det vil si at Gud er "en barmhjertig og nådig Gud, sen til vrede og rik på kjærlighet og trofasthet".

Under audiensen ble det først lest fra Andre Mosebok kapittel 34 (2 Mos 34,5-7). Moses har gått opp på Sinai-fjellet med de to nye steintavlene. Bibelteksten sier så det følgende:

Da steg Herren ned i en sky, stilte seg hos ham [Moses] og ropte ut navnet Herren. Herren gikk forbi ham og ropte: "Herren er Herren, en barmhjertig og nådig Gud, sen til vrede og rik på miskunn og sannhet! Han holder fast på sin miskunn i tusen slektsledd og tilgir synd, skyld og lovbrudd. [...]"

I den norske bibeloversettelsen står det "rik på miskunn og sannhet", mens det i den italienske oversettelsen står "rik på kjærlighet og trofasthet". I oversettelsen av katekesen bruker vi det italienske "rik på kjærlighet og trofasthet".

Guds navn er "den barmhjertige"

I dag innleder vi en serie katekeser om barmhjertighet utifra det bibelske perspektivet, for å kunne lære barmhjertighet ved å lytte til det som Gud selv lærer oss med sitt Ord. Vi begynner med det gamle testamentet som forbereder oss og leder oss til den fulle åpenbaringen av Jesus Kristus: I ham blir Faderens barmhjertighet fullstendig åpenbart.

I den hellige skriften blir Herren presentert som "den barmhjertige Gud". Det er dette som er navnet hans,  - gjennom dette navnet avslører han så å si sitt ansikt og sitt hjerte. Når han åpenbarer seg for Moses - slik Andre Mosebok forteller - definerer han seg selv som Herren og "barmhjertig og nådig Gud, sen til vrede og rik på kjærlighet og trofasthet [miskunn og sannhet]" (34,6). Også i andre tekster gjenfinner vi denne formuleringen, i ulike varianter, men vekten blir alltid lagt på barmhjertigheten og på Guds kjærlighet som aldri går trett av å tilgi (jf. Jona 4,2; Joel 2,13; Sal 86,15; Sal 103,8; Sal 145,8; Neh 9,17). La oss sammen se på hvert enkelt av disse ordene som forteller oss om Gud.

Herren er "barmhjertig": Dette ordet vekker assosiasjoner om ømhet, om den holdningen en mor har overfor sitt barn. Det er faktisk slik at det hebraiske ordet som er brukt i Bibelen får en til å tenke på indre organer eller også på morslivet. Så det maner fram bildet av en Gud som blir rørt og myk for oss, som en mor når hun løfter opp barnet sitt og bare ønsker å elske, beskytte og hjelpe det, - klar til å gi alt, også seg selv. Det er dette bildet som ordet antyder. Altså en kjærlighet som man i beste mening kan si "angår de indre organene". Det er den inderligste kjærlighet.

Og så står det skrevet at Herren er "nådig" i den betydning at han viser nåde, at han har medlidenhet, og at han i sin storhet bøyer seg ned til den som er svak og fattig, at han alltid er klar til å ta i mot, å forstå, å tilgi. Han er som faren i den lignelsen som blir fortalt i Lukasevangeliet (jf. Luk 15,11-32): En far som ikke lukker seg i nag fordi den yngste sønnen har forlatt ham, men som tvert imot fortsetter å vente på ham - han har avlet ham - og så løper han sønnen i møte og omfavner ham. Faren lar ham ikke engang bli ferdig med sin bekjennelse - det er som om han legger hånden over munnen hans - så stor er hans kjærlighet og glede over å ha funnet ham igjen. Og så går faren for å kalle på den eldste sønnen, som er sint og ikke vil være med på festen; dette er den sønnen som alltid var hjemme, men som har levd mer som en tjener enn som en sønn. Og faren bøyer seg ned også til ham, han ber ham komme inn, han prøver å åpne hjertet hans for kjærligheten for at ingen skal være utelukket fra barmhjertighetsfesten. Barmhjertigheten er en fest!

Om den barmhjertige Gud sies det også at han er "sen til vrede", bokstavelig talt, "langpustet", altså at han puster overbærende og tålmodig. Gud vet å vente, hans tider er ikke menneskenes utålmodige tider; han er som den kloke bonden som vet å vente, han gir det gode kornet tid til å vokse, tross ugresset (jf. Matt 13,24-30).

Tilslutt betegner Herren seg selv som "rik på kjærlighet og trofasthet". Så vakker denne definisjonen av Gud er! Den sier alt. For Gud er stor og mektig, men denne storheten og makten blir brukt til å elske oss, som er så små, så udugelige. Det ordet "kjærlighet" som er brukt her, betyr hengivenhet, nåde, godhet. Det er ikke en slags "såpeoperakjærlighet" som menes... Dette er den kjærligheten som tar det første skrittet, som ikke avhenger av menneskelig fortjeneste, men er aldeles gratis. Det er den guddommelige omsorgen som ingenting kan stoppe, ikke engang synden, fordi den vet å gå hinsides synden, overvinne det onde og tilgi det.

En uendelig "trofasthet": Det er det siste ordet i Guds åpenbaring til Moses. Guds trofasthet tar aldri slutt, fordi Herren er vokteren som, slik Salmen sier, ikke blunder men alltid våker over oss for å føre oss til livet:

Han vil ikke la din fot vakle,
din vokter vil ikke blunde!
Se, han blunder ikke og sover ikke,
Israels vokter.
 [...]
Herren skal bevare deg fra alt ondt.
Han skal bevare ditt liv.
Herren skal bevare din utgang og din inngang
fra nå og til evig tid.
 (Sal 121,3-4.7-8)

Og denne barmhjertige Gud er trofast i sin barmhjertighet og Paulus sier noe vakkert: Hvis du ikke er trofast mot ham, så forblir han trofast for han kan ikke fornekte seg selv (jf. 2 Tim 2,12). Det å være trofast i barmhjertigheten er virkelig Guds vesen. Derfor er Gud helt og alltid troverdig. Et solid og stabilt nærvær. Dette er vår tros visshet. Så la oss i dette Barmhjertighetsjubileet stole fullstendig på ham, og oppleve gleden over å være elsket av denne "barmhjertige og nådige Gud, sen til vrede og rik på kjærlighet og trofasthet".