2016-01-04 09:16:00

Hvorfor et barmhjertighetsjubileum? (del 1 av pavens katekese)


Hver onsdag pleier paven å ha audiens. Han gir da en kort katekese, gjerne over samme tema over lengre tid.

Ved begynnelsen av Barmhjertighetsåret, begynte pave Frans en ny rekke slike katekeser med barmhjertighet som tema. Her er den første katekesen, fra onsdag 9. desember. Paven forklarer hvorfor vi nå har et Barmhjertighetsjubileum.

Hvorfor et barmhjertighetsjubileum?

I går åpnet jeg her i Peterskirken den hellige døra for Barmhjertighetens jubelår, etter at jeg allerede hadde åpnet den i katedralen i Bangui i Den sentralafrikanske republikken. I dag ønsker jeg sammen med dere å tenke over over hva dette hellige året betyr og svare på spørsmålet: hvorfor et Barmhjertighetens jubelår? Hva betyr det?

Kirken trenger denne spesielle anledningen. Jeg sier ikke at denne spesielle anledningen er bra for Kirken. Det jeg sier at Kirken trenger denne spesielle anledningen. I vår tid, som er preget av dyptgripende forandringer, er Kirken kalt til å gi sitt spesielle bidrag gjennom å synliggjøre tegnene på Guds nærvær og nærhet. Og jubelåret er den "rette tid" (jf. 2 Kor 6,2) for oss alle til å bli mer overbeviste og fruktbare vitner gjennom å betrakte Guds barmhjertighet, som overskrider alle menneskelige grenser og stråler over syndens mørke.

Når vi vender blikket mot Gud, den barmhjertige Far, og mot våre søsken som trenger barmhjertighet, retter vi oppmerksomheten mot evangeliets vesentlige innhold: Mot Jesus, barmhjertigheten som ble menneske, som gjør Guds treenige kjærlighets store mysterium synlig for oss. Ved å feire et Barmhjertighetens jubelår setter vi på nytt det som er særegent for den kristne troen - nemlig Jesus Kristus, den barmhjertige Gud - i midten av vårt personlige liv og midt i våre fellesskapers liv.

Dette hellige året er altså til for at vi skal leve barmhjertigheten. Ja, kjære brødre og søstre, dette hellige året blir tilbudt oss for at vi skal få erfare at Gud berører oss mildt og blidt når han tilgir oss, at han er ved vår side og at han nær oss fremfor alt i de øyeblikkene når vi trenger det aller mest.

Dette jubelåret er altså en gunstig anledning for at Kirken kan lære seg å velge bare "det som Gud liker best". Og hva er "det som Gud liker best"? Å tilgi sine barn, å være barmhjertig med dem, for at også de i sin tur skal kunne tilgi sine søsken og stråle som fakler av Guds barmhjertighet i verden. Det er dette som Gud liker best. I en teologisk bok om Adam, tar den hellige Ambrosius for seg verdens skapelse og han skriver at Gud hver dag, etter å skapt noe - månen, sola eller dyrene - sier: "Og Gud så at det var godt" (jf. 1 Mos 1). Men da han hadde skapt mannen og kvinnen sier Bibelen "Gud så ... det var svært godt!" (1 Mos 1,31). Ambrosius spør seg: "Men hvorfor sier han "svært godt"? Hvorfor er Gud så fornøyd etter å ha skapt mannen og kvinnen?" Fordi nå hadde han endelig noen som han kunne tilgi. Dette er vakkert: Guds glede er å tilgi, Guds vesen er barmhjertighet. Dette året skal vi derfor åpne våre hjerter for å la denne kjærligheten, denne Guds glede, fylle oss alle med barmhjertighet. Jubelåret blir "den rette tid" for Kirken hvis vi lærer å velge "det som Gud liker best", uten å falle for fristelsen å mene at noe annet er viktigere eller må komme først. Ingenting er viktigere enn å velge "det som Gud liker best", altså hans barmhjertighet, hans kjærlighet, hans ømhet, hans omfavnelse, hans kjærtegn!

Også den nødvendige fornyelsen av Kirkens institusjoner og strukturer er et middel som bør føre oss til en levende og livgivende erfaring av Guds barmhjertighet, som er det eneste som kan garantere at Kirken er den byen på fjellet som ikke kan skjules (jf. Matt 5,14). Det er bare en barmhjertig Kirke som skinner! Om vi, om så bare for et eneste øyeblikk, glemmer at det er barmhjertigheten som er "det som Gud liker best" er alt vårt strev forgjeves, for da ville vi bli slaver under våre institusjoner og strukturer, uansett hvor fornyede de er. Vi ville likevel være slaver.

"Å føle sterkt gleden over å ha bli funnet igjen av Jesus, som har kommet som den gode gjeteren for å lete etter oss fordi vi hadde gått oss vill" (http://w2.vatican.va/content/francesco/en/homilies/2015/documents/papa-francesco_20150411_omelia-vespri-divina-misericordia.html). Dette er det målet Kirken setter seg i dette hellige året. Slik styrker vi vår overbevisning om at barmhjertigheten virkelig kan bidra i byggingen av en mer menneskelig verden. Spesielt i vår tid når tilgivelsen er blitt en sjelden gjest på menneskelivets ulike områder, haster det med å mane til barmhjertighet overalt: i samfunnet, i institusjonene, på arbeidsplassen og også i familien.

Selvfølgelig kan noen innvende: "Men far, burde ikke Kirken gjøre noe mer enn som så i dette året? Det er riktig å betrakte Guds barmhjertighet, men det fins da mange behov som det virkelig haster med!". Det er sant, det fins mye å gjøre, og jeg er den første til ikke å gå lei av å minne om det. Men vi må ha klart for oss at når vi glemmer barmhjertigheten bunner det alltid i egenkjærligheten. I verden kommer dette til uttrykk gjennom at man bare søker sin egen interesse, nytelser og ære, og hoper opp rikdom, mens de kristnes liv ofte er forkledd i hykleri og verdslighet. Alt dette strider mot barmhjertigheten. Egenkjærligheten gjør barmhjertigheten til en fremmed i verden og den antar så mange former at vi ofte ikke engang er i stand til å erkjenne dem som begrensninger og som synd. Derfor er det nødvendig å erkjenne at vi er syndere, for å styrke vissheten om den guddommelige barmhjertigheten. "Herre, jeg er en synder; kom med din barmhjertighet". Dette er en vidunderlig bønn. Det er en bønn som det er lett å be hver dag: "Herre, jeg er en synder; kom med din barmhjertighet".

Kjære brødre og søstre, jeg håper at hver og en av oss i dette hellige året skal få erfare Guds barmhjertighet for å kunne vitne om "det som han liker best". Er det naivt å tro at dette kan forandre verden? Ja, menneskelig talt er det galskap, men "Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er sterkere enn menneskene" (1 Kor 1,25).

 








All the contents on this site are copyrighted ©.