Overvinn likegyldigheten og erobre freden

Paven har kommet med sitt budskap til Verdens Fredsdag som vil bli feiret 1. januar 2016.

Mange mennesker er blitt likegyldige til Gud, og det fører til likegyldighet til andre mennesker og til miljøet. Likegyldigheten er i ferd med å bli globalisert. Men Gud er ikke likegyldig! Menneskene trenger hjertets omvendelse - å få sitt steinhjerte erstattet med et barmhjertig kjøtthjerte - bare slik kan likegyldigheten overvinnes.

Følgende sammendrag av budskapet følger pavens oppdeling i åtte punkter.

1. "Gud er ikke likegyldig! Gud bryr seg om menneskeheten! Gud forlater oss ikke!"

Ved begynnelsen av det ny året er det slik paven uttrykker sin overbevisning om at Gud er med oss. Han ber oss ikke miste håpet om at i år 2016 vil vi alle, på forskjellige nivåer, være opptatt med å realisere rettferdighet og fred. Freden er en gave fra Gud, men det er oss betrodd å realisere den. Vi må ikke være likegyldige.

2. Ta vare på grunnene for håpet

Når paven tar et raskt tilbakeblikk på situasjonen i 2015 ser han krig, terrorisme, kidnapping, etnisk og religiøs forfølgelse, maktmisbruk, og han kommenterer at i mange deler av verden er det som en "tredje verdenskrig kjempet bit for bit".

Men det har likevel skjedd ting det siste året og i de siste årene som får ham til å fornye oppfordringen om å håpe at mennesket, med Guds hjelp, kan overvinne det onde og bekjempe resignasjon og likegyldighet. Som eksempler nevner han arbeidet rundt klimatoppmøtet COP21, Addis Ababa-møtet om finansiering av bærekraftig utvikling og innføringen av FNs 2030-bærekraftsmål.

For Kirken var 2015 et spesielt år: Det var femti år siden dokumentene "Nostra aetate" og "Gaudium et spes" fra Det annet Vatikankonsil ble publisert. Dette er dokumenter som uttrykker Kirkens ønske om dialog og solidaritet med verden meget godt.

Dessuten er nå Barmhjertighetsåret kommet i gang. Pave Frans ønsker at Kirken skal be og arbeide for at alle kristne kan modne et ydmykt og medfølende hjerte, bli i stand til å forkynne og vitne om barmhjertigheten, lære å "tilgi og gi". La oss åpne oss "for dem som lever i diverse eksistensielle utkanter i den moderne verden [...] La oss ikke falle i en ydmykende likegyldighet, eller i en monoton rutine som lammer sjelen og forhindrer oss i å oppdage nytt, eller i en ødeleggende kynisme" (fra bullen "Misericordiae vultus" som forkynte Barmhjertighetsåret, punktene 14 og 15).

Det fins gode grunner til å tro på menneskenes evne til å samarbeide og være solidariske. Vi er jo alle kalt til å være søsken i én felles menneskefamilie.

3. Noen typer likegyldighet

Likegyldighet er ikke noe nytt. Det har alltid fantes mennesker som lukker hjertet for andres behov, som lukker øynene for det som skjer rundt dem, som snur seg vekk fra problemene. Men i våre dager har likegyldigheten sluttet å være bare et personlig anliggende. Nå har likegyldigheten fått større dimensjoner, og vi har fått et nytt fenomen: "likegyldighetens globalisering".

Den første formen for likegyldighet i samfunnet er likegyldigheten til Gud, og utifra denne likegyldigheten følger likegyldigheten til vår neste og til skaperverket. Dette er en av de alvorlige konsekvensene av falsk humanisme og praktisk materialisme, kombinert med relativistisk og nihilistisk tankegang. Mennesket tror at det selv skaper seg selv, sitt liv og samfunnet. Mennesket føler seg uavhengig og ønsker ikke bare å ta Guds plass, men også å klare seg helt uten Gud. Derfor mener mennesket at det ikke skylder noen andre enn seg selv noe.

Likegyldigheten til andre viser seg på forskjellige måter. Det fins de som er velinformerte og følger med på nyhetene, men de gjør det på en lunken og vanemessig måte. Disse menneskene føler seg ikke involvert. De vet, men de holder blikk, tanke og handling vendt mot seg selv.

Det fins også de som ikke interesserer seg for virkeligheten rundt seg. De foretrekker ikke å søke, ikke å informere seg, og de lever i sin bekvemmelighet. "Når vi er friske og har det komfortabelt har vi ofte lett for å glemme andre (noe Gud aldri gjør). Vi lar ikke andres problemer, deres lidelse og den urettferdighet de må utholde, bekymre oss... Våre hjerter blir kalde. Så lenge jeg er ved relativt god helse og har det godt, tenker jeg ikke på de som ikke har det like godt som meg selv." (fra http://www.katolsk.no/nyheter/2015/02/pave-frans-budskap-for-fastetiden-2015).

Likegyldigheten fører først og fremst til selvopptatthet og manglende engasjement. Likegyldigheten bidrar dermed til manglende fred med Gud, med menneskene og med miljøet.

4. Freden er truet av globalisert likegyldighet

Likegyldigheten til Gud overskrider det enkelte menneskets intime og åndelige sfære og påvirker den offentlige og sosiale sfæren. Når mennesket er lukket for det transcendente, er det gjerne vanskelig å handle riktig og arbeide for fred.

Menneskets likegyldighet til andre bidrar til å forlenge urettferdige situasjoner og alvorlig sosial ubalanse.

Når likegyldigheten er på institusjonsnivå - likegyldighet til andre og deres verdighet, deres grunnleggende rettigheter og deres frihet - og når den er en del av en kultur preget av profittjag og nytelsessyke, kan den føre til handlinger og politikk som ender med å true freden. En slik likegyldighetsholdning kan også gå så langt, for å sikre noen individers eller nasjoners velvære, at skadelig økonomisk politikk blir rettferdiggjort.

Likegyldigheten til naturen - til avskoging, forurensing og naturkatastrofer som rykker hele samfunn opp fra deres miljø - ender opp med å skape nye former for fattigdom og nye urettferdige situasjoner, ofte med alvorlige konsekvenser for sikkerhet og sosial fred.

5. Fra likegyldighet til barmhjertighet: Hjertets omvendelse

For ett år siden, i sitt budskap til Verdens fredsdag 2015, med mottoet "Ikke lenger slaver, men brødre og søstre", minnet paven om Bibelens første bilde på søsken, nemlig Kain og Abel (jf. 1 Mos 4,1-16). Kain og Abel er brødre. De har lik verdighet. De er skapt i Guds bilde. Men det opprinnelige søskenforholdet går helt i stykker.

Gud griper da inn for å minne Kain om hans ansvar, liksom han hadde gjort da Adam og Eva brøt fellesskapet med sin skaper. "Da sa Herren til Kain: «Hvor er din bror Abel?» Han svarte: «Jeg vet ikke. Er jeg min brors vokter?»  Da sa Herren: «Hva har du gjort? Din brors blod roper til meg fra jorden" (1 Mos 4,9-10).

Kain føler seg ikke ansvarlig for brorens liv. Han er likegyldig til broren. Det er trist! Men Gud er ikke likegyldig: Abels blod har stor verdi for ham, og han forlanger av Kain at han skal avlegge regnskap for dette blodet. Gud viser seg altså fra begynnelsen av som Han som interesserer seg for hvordan det går menneskene.

Senere, når Israels barn er slaver i Egypt, griper Gud inn på nytt. Han sier til Moses: "Jeg har sett mitt folks nød i Egypt og har hørt skrikene deres under slavedriverne. Jeg kjenner deres smerte. Jeg har steget ned for å fri dem ut av hendene på egypterne og føre dem opp fra dette landet og inn i et godt og vidstrakt land, inn i et land som flyter av melk og honning" (2 Mos 3,7-8). Det er viktig å legge merke til verbene som beskriver Guds inngrep: Gud ser, han hører, han vet, han stiger ned, han frir dem ut. Gud er ikke likegyldig. Han er oppmerksom, og han handler.

På samme måte er Gud steget ned blant oss, han ble menneske og han viste seg solidarisk med menneskene, i alle ting, unntatt synden. Jesus identifiserte seg med menneskeheten: "den førstefødte blant mange søsken" (Rom 8,29). Han nøyde seg ikke med å undervise folkemengdene, men han bekymret seg for dem, spesielt når han så at de var sultne (jf. Mark 6,34) eller ikke hadde noe å gjøre (jf. Matt 20,3). Blikket hans var ikke bare vendt mot menneskene, men også mot fiskene i havet, fuglene i himmelen, plantene, trærne. Han omfavnet hele skaperverket. Jesus ser, men han nøyer seg ikke med bare å se, han rører ved menneskene, han snakker med dem, han hjelper dem. Og ikke bare det, han blir rørt og gråter (jf. Joh 11,33-44). Og han handler for å få en slutt på lidelsen, på tristheten, på elendigheten og døden.

Jesus lærer oss å være barmhjertige som Far (jf. Luk 6,36). I lignelsen om den barmhjertige samaritanen (jf. Luk 10,29-37) leser vi "Nå traff det seg slik at en prest kom samme vei. Han så ham, men gikk utenom og forbi. Det samme gjorde en levitt. Han kom, så mannen og gikk rett forbi." Jesus ønsker at vi skal stoppe opp og forsøke å lindre lidelsene i verden med de midler vi har for hånden - først av alt vår egen tid, på tross av hvor travelt opptatte vi er. For det er slik at likegyldigheten ofte søker unnskyldninger: i nødvendigheten av å følge rituelle forskrifter, i mengden av ting vi har å gjøre, i motsetninger og fordommer som forhindrer oss i å være en neste for hverandre.

Barmhjertigheten er Guds hjerte. Det må derfor også være hjertet til de som føler seg som medlemmer av hans eneste, store familie av barn. Det er et hjerte som slår sterkt når menneskeverdet - gjenskinnet av Guds ansikt i hans skapninger - står på spill. Jesus forteller oss at kjærligheten for andre - til og med for fiender - er den målestokken som Gud vil dømme våre handlinger med. Vår evige bestemmelse avhenger av dette. Så det er ikke rart at Paulus oppfordrer de kristne i Roma til å glede seg med de glade og gråte med dem som gråter (jf. Rom 12,15), eller at han oppfordrer de i Korint å samle inn penger som tegn på solidaritet med Kirkens lidende medlemmer (jf. 1 Kor 16,2-3). Og Johannes skriver: "Men den som har mer enn nok å leve av og likevel lukker sitt hjerte når han ser sin bror lide nød, hvordan kan han ha Guds kjærlighet i seg?" (1 Joh 3,17).

Derfor er det helt avgjørende for Kirken og for troverdigheten av Kirkens budskap at Kirken selv lever og vitner om barmhjertigheten. Kirkens språk og handlinger må formidle barmhjertighet for slik å kunne trenge inn i menneskenes hjerter og få dem til å finne veien tilbake til Far. Kirkens første sannhet er Kristi kjærlighet. Kirken er tjener og formidler av denne kjærligheten som tilgir og gir seg selv.  Så der Kirken er, må Fars barmhjertighet være tydelig. I våre menigheter, fellesskap, foreninger og bevegelser, kort sagt overalt hvor det er kristne, må enhver kunne finne en oase av barmhjertighet (jf. "Misericordiae vultus", 12).

Så også vi er kalt til å gjøre kjærligheten, medfølelsen, barmhjertigheten og solidariteten til vår levemåte og livsstil. Dette krever "hjertets omvendelse", altså at Gud forvandler våre steinhjerter til kjøtthjerter (jf. Esek 36,26) som er i stand til å åpne seg for de andre med ekte solidaritet. Solidaritet er mye mer enn en vag følelse av barmhjertighet eller en overfladisk ømhet. Solidaritet er en fast og utholdende vilje til å anstrenge seg for det felles beste.

6. Fremme en solidaritets- og barmhjertighetskultur for å overvinne likegyldigheten

For å fremme en solidaritets- og barmhjertighetskultur trengs innsatsen fra de mange som har ansvar for menneskenes utdannelse og forming.

Pavens tanker går først til familien, som er det helt spesielle stedet for å lære å være sammen, dele, elske, ha omsorg for hverandre.

Også lærere har et spesielt ansvar for å formidle respekt, dialog, og solidaritet. "Ethvert undervisningsområde kan være et sted for åpenhet mot det transcendente og mot andre, et sted for dialog, samhold og oppmerksom lytting, hvor unge mennesker føler seg verdsatt på grunn av sine personlige evner og indre rikdom, og kan lære å sette pris på sine brødre og søstre. Måtte unge mennesker bli undervist i å føle den glede som kommer fra den daglige kjærlighet og medfølelse overfor andre, og fra den aktive deltagelse i å bygge opp et mer menneskelig og broderlig samfunn." (fra http://www.katolsk.no/nyheter/2011/12/pavens-budskap-til-verdens-fredsdag-1.-januar-2012).

Også de som arbeider med kultur og kommunikasjon har et spesielt ansvar; de må først og fremst holde seg til sannheten. Massemedia "informerer ikke bare, men former også lytternes sinn, og således kan de gi et betydelig bidrag til unge menneskers undervisning. Det er viktig at vi ikke glemmer at forbindelsen mellom undervisning og kommunikasjon er ekstremt nær. Undervisning finner sted gjennom kommunikasjon, som på godt og ondt bidrar til personens forming." (også fra Fredsbudskapet 2012).

7. Freden: Frukten av en solidaritets-, barmhjertighets- og medlidenhetskultur

Paven gir eksempler på prisverdig engasjement som ikke alltid blir lagt merke til. Det fins mange frivillige og veldedige organisasjoner, både i og utenfor Kirken, som engasjerer seg i epidemier, katastrofer og væpnede konflikter. Det fins personer og foreninger som hjelper innvandrere med å krysse ørkener og hav på jakt etter et bedre liv. Det fins journalister og fotografer som informerer om vanskelige situasjoner, som appellerer til samvittigheten og forsvarer menneskerettighetene. Det fins prester og misjonærer som blir på sin plass uansett hvor vanskelig situasjonen er. Det fins mange familier, som trosser mange slags vanskeligheter og lærer sine barn verdien av solidaritet, medfølelse og brorskap. Det fins mange unge mennesker som deltar i solidaritetsprosjekter. Det fins mange som hjelper naboene sine overalt i verden. Paven ønsker å takke og oppmuntre alle disse: "Deres hunger og tørst etter rettferdigheten skal bli mettet; for sin barmhjertighet vil de selv få barmhjertighet; siden de skaper fred skal de kalles Guds barn" (jf. Matt 5,6-9).

8. Fred i Barmhjertighetsjubileets tegn

I Barmhjertighetsjubileets ånd er hver enkelt kalt til å erkjenne hvor det er likegyldigheten viser seg i hans eller hennes liv, og til å jobbe konkret for å forbedre sin omverden.

Også statene er kalt til konkrete og modige handlinger for de svakeste i sine samfunn, som for eksempel fanger, innvandrere, arbeidsledige og syke.

Paven ber også de ansvarlige i hver stat fornye sitt forhold til andre folk og tillate alle å delta i det internasjonale samfunnet.

Paven kommer med en tredelt appell: å avstå fra å trekke andre folkeslag inn i konflikter eller kriger som ødelegger ikke bare deres materielle, kulturelle og sosiale rikdom, men også - og på lang sikt - deres moralske og åndelige integritet; å ettergi eller håndtere på en bærekraftig måte de fattigste landenes internasjonale gjeld; å ta i bruk samarbeidspolitikk som respekterer de lokale befolkningenes verdier, i stedet for å bøye seg for visse ideologiers diktatur. Paven minner også om de ufødtes grunnleggende og umistelige rett til å leve. 

Hele dette budskapet fins på engelsk på http://w2.vatican.va/content/francesco/en/messages/peace/documents/papa-francesco_20151208_messaggio-xlix-giornata-mondiale-pace-2016.html.