Ekstremvær og englesus - Mandagsimpuls 5 oktober 2015

Mandagsimpuls 5. oktober 2015

Velsignet mandagskveld i oktober, ønsker søster Hanne-Maria Berentzen fra Tautra Mariakloster. I år fikk vi sen vår, sen sommer og sen høst. Det krever fleksibilitet og ny tilpasning. Hva gjør vi så med de gamle, tillærte forestillingene om oktober?

Oktober skulle være fargesprakende, full av røde epler, grønne epler, rosa epler og gule epler, gullgule lønneblader og gyldengule bjørker, ospeblader i gult og grønt med islett av rødt. Flammende røde aroniabusker med svarte bær som kan plukkes, og viktoriaplommer i gult, rosa og rødt. Oransje og røde nyper i mengder, og blå einerbær.

Men kanskje blir det ikke sånn? Det rare i år er at slikt som hører sommeren til, har ettersleng i oktober. Ennå er det bringebær som gjerne vil modnes, og stikkelsbær som kan plukkes. Det meste av den magre plommehøsten er i hus – biene hadde ikke riktig våknet da plommetrærne blomstret. Mildværet minner om september, her er ingen kjølige netter i vente som kan gi rødfarger i terrenget. Ennå.

Men så kom høstens uvær tidlig, og blåste bort de fleste ospebladene før de rakk å bli gule, og rusket ned de røde eplene før de helt ble modne. Så må vi omstille oss. Kanskje det ikke er så dumt? Åpne oss for en ny og annerledes virkelighet som vi ikke kan kontrollere og definere ut fra tidligere erfaringer?

Vi feiret to englefester i uken som gikk. Først Mikkelsmess som 29. september kalles i norsk tradisjon, festen for erkeenglene Mikael, Gabriel og Rafael, en fest full av brusende vinger og flammende sverd, av «Frykt ikke!»-hilsener, seier over ondskapens drage og reisefølge som viser vei, leger, heler, skaper fremtid og gjør seende. Festen har fått navn etter Mikael, mens Gabriel er den vi husker mest til daglig, når vi ber hans hilsen til Maria i Angelusbønnen morgen, middag og kveld. Erkeenglene som gir Guds rike budskap til menneskene så de kan høre, se og ta imot.

Fredag 2. oktober hadde vi minnedagen for verne-englene, en stillere feiring, i stil med det dagligliv som hører disse englene til. Den hellige Bernhard av Clairevaux sier i sin kommentar til den salmen vi ber hver kveld i klosteret, der det heter Han skal gi sine engler befaling om a verne deg på alle dine veier: «Hvilken ærefrykt burde ikke dette ordet inngi deg, hvilken hengivenhet må det ikke fremkalle, og hvilken tillit burde det ikke gi deg! Ærefrykt på grunn av deres nærvær, hengivenhet på grunn av deres velvilje, tillit på grunn av deres beskyttelse. De er altså til stede, og de er til stede hos deg; ikke bare med deg, men for deg. De er der for å beskytte, de er der for å være til nytte. Selv om det er Gud som har gitt dem ordre, så kan vi ikke la være å være takknemlige mot dem som adlyder ham med så stor kjærlighet og kommer oss til hjelp i våre behov.»

«Vi møter englene ved grensen av vår egen frihet og vår egen kapasitet,» sier vår ordensbror fra det tyvende århundre, Thomas Merton, i artikkelen The Angel and the Machine. «De rører ved oss når vi når våre naturlige begrensninger. Vi møter dem vanligvis ikke unntatt når vi selv er ved slutten av vår styrke, vår utholdenhet eller forståelse, eller vår evne til å håpe og tro. Engelen trer frem når vi selv er redusert til sentrum av vår dypeste nød.»

Merton mener englenes rolle som trøstere med ordene «Frykt ikke!» og «Dine bønner er hørt» er nettopp hva vi ikke ønsker i dag, vi gjør hva vi kan for å mestre livet selv i full uavhengighet, og ikke bli ført ut i de ekstreme situasjoner i livet, da vi virkelig opplever at vi trenger englevakt og englehjelp. I stedet prøver vi å kontrollere livet og frykten med menneskeskapte maskiner og teknologi.

Likevel er det som om vi også lengter etter det ekstreme. Før i tiden snakket vi om uvær og storm, nå heter det ekstremvær, og hvert ekstremvær får sitt egennavn. Den dagen gammelospa hos oss mistet toppen i forrige uke, lurte en av mine søstre på et nytt begrep som var dukket opp på yr.no: «Hva betyr roar?» spurte hun naboen, som tross staving av ordet trengte litt tid til å forstå spørsmålet. Men så kom latteren, hjertelig og lang: «Roar? Det er navnet på stormen denne uken.»

Vi som bor blant bønder vet fremdeles at vi trenger å be Gud om godt og tjenlig vær. Men vi er vel like fanget av yr.no som alle andre – sjekker snarere været på skjermen enn vi stikker hodet ut av døra. Mon ikke vi også slik gjemmer oss for englene? Vi trenger høstens englefester for å minnes om Guds omsorg for oss i det daglige, i vær, i uvær og ekstremvær.

Så måtte den gamle ospa vår felles, den som sto like bak kirkegården, like bak alteret. Der stæren hadde rede i den hule stammen. Nå tok Roar den hovedgrenen Petra ikke tok for et par år siden. Og dermed må den andre gammelospa også felles, den som sto i ly av den første. Ospene har også sin tid. Men når det kjente og kjære er borte, oppdager vi en ny naturlig skjønnhet – de unge trærne vises nå i all sin struttende prakt, og kommer fullt til sin rett når de gamle viker.

I liturgien åpner oktober med minnedagen for den hellige Therese av Jesusbarnet, karmelittnonne i Lisieux. Neste uke feirer vi hennes forgjenger og reformator i karmelittordenen, St.a Teresa av Jesus. Den store og den lille Teresa har i moderne tid begge fått plass som kirkelærere, Teresa av Avila var den første kvinne som ble utnevnt til kirkelærer, og jeg vil tro den lille Therese er den yngste, hun døde bare 24 år gammel. En fransk og en spansk nonne som har fått utrolig stor betydning ikke minst gjennom sine selvbiografier. Bortgjemte, sølibatære liv med kjærligheten i sentrum, som begge viser hvilken sterk innflytelse bønnen og ordene har.

Om to dager feirer vi Vår Frue av Rosenkransen, som har gitt hele oktober preg som rosenkransmåneden. Jeg innledet med å snakke om fleksibilitet og ny tilpasning, frukt og bær, farger og uvær. 7. oktober fører tankene til Lourdes og til en annen av livets ytterligheter. Minnet fra mitt besøk i Lourdes for snart 40 års siden har klare bilder i mitt indre, først og fremst av jernbanevogner spesiallaget for å frakte sengeliggende pilgrimmer til denne lille byen ved foten av Pyrenéene, og friluftsmessen med hundrevis av syke som ble trillet dit på båre. Det oppløftende med Maria og rosenkransbønnen, med englene og bønnen om deres vern, og de to Teresa-enes liv fulle av indre kamp, er at vi får styrke og kraft til å bære, til å tåle, til fleksibilitet og tilpasning. Og undrene skjer, også i våre daglige liv. Vi må bare åpne sanser og hjerter for å oppdage dem.

Lovet være Jesus Kristus som ga oss så mange gode hjelpere!

 

Rosenkransmåneden og Lourdes - legedom

De to damer kirkelærere Teresa og Therese kjærligheten i kirkens hjerte

Valg og hverdag – flyktninger og immigrasjon