Pressekonferanse om medlemsregistreringssaken

Oslo katolske bispedømme inviterer pressen til pressekonferanse mandag 16. mars kl 12.00 i bispedømmets lokaler i Akersveien 5 i Oslo. Der presenteres resultatet fra arbeidet med å oppfylle pålegget fra Fylkesmannen i Oslo og Akershus. Last ned rapporten.

OKBs fungerende administrative leder Lisa Wade innleder slik: Velkommen. Jeg heter Lisa Wade, og jeg er her på vegne av biskop Bernt Eidsvig. Jeg er katolikk, sitter i menighetsrådet her i St Olav, jobber som bedriftsrådgiver og gikk 1. mars inn i et engasjement som fungerende administrativ leder for Oslo Katolske Bispedømme. Med meg har jeg advokat Kjell-Clement Ludvigsen fra Arntzen de Besche, som bistår bispedømmet, og advokat Bjørn Øiulfstad som har ledet arbeidet med oppryddingen i medlemsregisteret.

Vi skal i det følgende gjøre rede for medlemsregistersaken, lovverket og legge frem et oppdatert medlemsregister. Vi vil også komme inn på hvordan loven praktiseres ulikt.

Dere sitter nå menighetsalen i St Olav, en menighet hvor nærmere tre tusen mennesker fra 140 nasjonaliteter er innom til messe hver helg. Her er det kroatisk folkedansgruppe, filippinsk bønnegruppe og sammenhengende kirkekaffe hele søndag med servering av vårruller, vafler og rød saft. Og sakens kjerne er dette - et kirkesamfunn som opplever en enorm tilstrømning av mennesker fra mange land. Den katolske kirken er et fast punkt for disse menneskene, et sted hvor de kan gå i den samme messen som den de kjenner fra sitt hjemland, møte andre, få hjelp, språkundervisning, kaffe og sjelesorg.

Selve saken handler om at det er anvendt en utilfredsstillende metode for å registrere og dermed sikre statlig støtte for å gi katolikker et godt pastoralt tilbud. For intensjonen bak loven er å gi trossamfunn tilskudd så de kan yte tjenester til de mennesker trossamfunnet betjener.

Enkelte kirkesamfunn fikk støtte basert på lister over innflyttede statsborgere. Tilsvarende lister over innflyttere fra typisk katolske land ble etterspurt, men myndighetene kunne ikke hjelpe.

Noen medarbeidere valgte en utilfredsstillende metode for å kartlegge disse menneskene. Det var aldri bispedømmets hensikt å gjøre noe annet enn å identifisere de katolikkene som faktisk er i landet. Dessverre førte metoden som ble brukt til at en del mennesker ble feilaktig registrert. Noen av disse er katolikker som av ulike grunner ikke ønsker å stå i registeret, andre er ikke-katolikker. Det dreier seg i alt om i underkant av 7.000 mennesker. Til disse menneskene vil jeg på vegne av Oslo Katolske Bispedømme bare gjenta det biskop Eidsvig har sagt ved flere anledninger: Unnskyld!

Hvordan kunne dette skje?

For å forstå det, må jeg gi dere litt bakgrunn for å vise hvordan lovens intensjon; økonomisk likebehandling av trossamfunn, ikke reflekteres i myndighetens praksis. Vi opplever at trossamfunn med mange innvandrere kommer dårlig ut.

I 2005-2006 begynte innvandringen, spesielt fra Polen, å skyte fart i Norge. Vi merket det ved at våre kirker ble fullere. Vi måtte stadig tilby flere messer for å ha plass til alle. Kirkebesøket steg med 70 prosent på 10 år.

Men de færreste av disse menneskene registrerte seg.

Det er flere grunner til det. Den viktigste er nok at katolikker ikke tenker på seg selv som medlemmer i et lokalt bispedømme, men som troende som med den største selvfølgelighet går i messe og deltar i den lokale menighetens aktiviteter – uansett hvor de er i verden. Det er altså en vesensforskjell på å være medlem i en hvilken som helst organisasjon og det å være katolikk. Det katolske er en del av vår identitet, noe man er fra fødsel til grav – og de færreste skjønner poenget med å melde seg inn på ny når de flytter til Norge.

I tillegg kvier enkelte innvandrere seg for å stå i offentlige registre, og er skeptiske til å registrere seg.

Summen av dette er at det er en formidabel pedagogisk oppgave å få registrert innflyttede medlemmer – en oppgave som må gjennomføres på polsk, litauisk, kroatisk, ukrainsk, spansk, vietnamesisk og tamil.

Med andre ord – vi så en voldsom økning i antall katolikker, men ikke i medlemmer.

Bispedømmet slet med å gi et tilfredsstillende tilbud til alle disse menneskene. Lønninger til 31 nye prester og nye og utvidete kirkebygninger koster penger– og tilskuddet fra staten er basert på registrerte medlemmer.

Noen medarbeidere startet å kartlegge katolikker med utgangspunkt i nasjonalitet. De visste at for eksempel 90 prosent av polakkene er katolikker og nesten 80 prosent av litauerne.

Slik begynte den utilfredsstillende praksisen. Fremfor å sende ut et brev og be om avkreftelse eller bekreftelse, hoppet man over dette vesentlige punktet og sendte i stedet ut medlemsbladet, menighetsblad og annen informasjon. Hvis de ikke hørte noe negativt, regnet de med at dette var å betrakte som et samtykke.

Etter hvert kom det bekymringsmeldinger fra ulike deler av organisasjonen. Praksisen ble drøftet på et bisperådsmøte i februar 2013, og det ble bestemt at et brev om samtykke skulle sendes ut. Men dessverre tok ingen tok riktig fatt i dette, og saken falt mellom mange stoler.

I november 2014 ble vi bedt av Fylkesmannen om å rydde opp i medlemsregisteret. Bispedømmet var i full gang med dette og hadde en god dialog med Fylkesmannen da politianmeldelsen og siktelsen kom overraskende for drøye to uker siden.

Vi har nå gått gjennom vårt medlemsregister og overlevert et korrigert register til Fylkesmannen. På bakgrunn av det jeg har redegjort for og med det vi vet om andelen katolikker blant innvandrergrupper, har vi grunn til å tro at antall katolikker i Norge er langt flere enn det vi har i våre registre. Bispedømmets konklusjon er at vi ikke har gjort noe ulovlig. Nå er det opp til fylkesmannen å komme tilbake med sine spørsmål og vurderinger.

Generelt tror vi at med så mange mennesker som kommer nye til landet, og stadig flytter, er feilregistrering dessverre omtrent ikke mulig å unngå. For å gi et lite perspektiv: Også andre kirkesamfunn sliter med feilregistreringer. Som en kuriositet kan jeg melde at vår egen biskop Bernt Eidsvig var en av disse personene som stod feilregistrert som medlem i Den norske kirke. Og han meldte seg altså ut i 1977.

Bjørn Øiulfstad kommer tilbake til tallene etter at advokat Kjell Clement Ludvigsen har redegjort for de juridiske sidene ved saken.

For oss er jussen i dette veldig forvirrende! Vi opplever at de som er satt til å forvalte loven, praktiserer den ulikt og uttrykker usikkerhet rundt hvordan loven skal tolkes. Da er det ikke enkelt for de som skal leve med dette.

Takk for oppmerksomheten.