(02.03.2015) Sr. Hanne Maria ledsagar oss in i mars månad. Lyssna:
Nedan följer
texten:
I disse siste ukene er vi blitt ristet opp av det Dagbladet kaller
«katolikkrot», hva fylkesmannen i Oslo og Akershus har vurdert som urettmessig registrering
av medlemmer i Oslo Katolske bispedømme, og forrige ukes triste melding om at politiet
har tatt ut foreløpig siktelse mot biskopen og økonomisjefen, bare noen få uker før
bispedømmet skulle levere sin rapport til fylkesmannen om hvordan de har ryddet opp
i medlemsregistreringen. Da kommer uroen frem igjen: Hva er dette? Hva skjer? Hvilket
drama er dette?
Det er som vi kastes ut i et emosjonelt og rasjonelt kaos når
politiet etterforsker våre mest betrodde og kjære ledere. «Biskop Bernt er en hedersmann»
var Adresseavisen store overskrift dagen etter at politiet tok beslag i dokumenter
i Akersveien. Vi som har kjent ham lenge kan istemme med pater Egil Mogstad: «Han
er det hederligste menneske jeg kjenner.»
Kirken er ikke en vanlig medlemsorganisasjon,
og biskopen er ingen administrerende direktør. Kirken er Kristi kropp som vi er døpt
inn i. Vi hører sammen som de forskjellige deler av kroppen. Når ett lem lider, lider
hele kroppen. Og som Ignatius av Antiokia sier til menigheten i Smyrna: «Der biskopen
er, der skal også de troendes forsamling være.» Vårt forhold til kirkelig autoritet
er ikke administrativt, men et trosforhold og en Kristus-relasjon. Kirkelige autoriteter
har stort ansvar og må holdes til ansvar. Og vi troende er nært forbundet med dem
som lemmer på kroppen. Alt vi ikke vet i denne saken – så er det likevel vårt, som
når du har vondt i foten og ikke vet hvorfor. Søster Anne-Bente Hadland hadde i forrige
ukes Mandagsimpuls en fin refleksjon over biskopens åpne og sterke forhold til sannheten,
slik det kom frem i et intervju med Dagsnytt 18, fredag 20. februar. Faren for de
fleste av oss i situasjoner som denne, er at vi ikke orker å bli værende i opplevelsen
av usikkerhet og kaos, vi gjør alt vi kan for å gjenskape en orden, få kontroll over
livet igjen. Det virker som mediene lider av det samme. Altfor lett dømmer vi, uten
bevisførsel, uten forsvarer, og fordeler lettvint skyld og skam. Uten å la tvilen
komme dem til gode som våre tanker og ord anklager, dømmer vi om hva som er sant og
hva som er rett eller galt – og det gjør vi i små og store saker dag ut og dag inn,
ofte uten miskunn. Vi orker ikke usikkerheten.
Takk og pris at dette skjer
i fastetiden, tenker jeg. Dette er en tid da Kirken i messetekster og bønnetekster
kommer oss i møte på en måte som kan være til stor hjelp når vår trygghet og bekvemmelighet
utfordres. I dagens evangelium hører vi fra Sletteprekenen hos Lukas: «Døm ikke, så
skal dere ikke bli dømt! Fordøm ikke, så skal dere ikke bli fordømt. Ettergi, så skal
dere få ettergitt. Gi, så skal dere få: Et godt mål, sammenristet, stappet og breddfullt,
skal dere få i fanget. For i det målet dere selv måler med, skal det også måles opp
til dere.»
Når jeg henter frem denne teksten, mener jeg vi må ta den inn på
flere plan. Vi må våge å ikke vite, ikke forstå, la tankene ligge, stoppe de tanker
som prøver å finne ut av hva dette er. Hvis vi våger å gi det kaos vi opplever inni
og utenfor oss til Gud, kan det bli til stor velsignelse.
Like før fastetiden
presenterte Kirkens tekster oss for skapelsesberetningene. Iblant trenger vi å gå
tilbake til begynnelsen: «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden. Jorden var
øde og tom, mørke lå over dypet, og Guds ånd svevde over vannet» heter det i den nyeste
bibeloversettelsen. Før het det: mørke lå over havdypet.»
Det hebraiske ordet
som er oversatt med dypet eller havdypet, brukes bare her, og betegner avgrunnen som
fylles av Gud. Avgrunnen er for oss altså betegnelsen – ikke på kaos, men på Guds
uendelige storhet. Når vi opplever kaos, kan det bli forvandlet til nyskapelse.
Fastetidens
vei er korsveien. Vi er alltid kalt til å gå korsets vei. Uansett hvor mye samfunnet
lokker oss til å velge behagelighet, så er vår vei korsets vei. Vi er kalt til å følge
Jesus gjennom lidelse vi ikke begriper, i tro, tro på at Gud er den som er, og Jesus
er den som viser oss hvem Gud er. Tro at uansett hva vi opplever, så er Jesus der
med oss. Derfor skal vi møte livet uten frykt, og gi all vår frykt til Kristus hver
gang frykten dukker opp. Enten det gjelder klima, sekularisering, religionsforfølgelse
eller politietterforskning av medlemsregistrering.
Vi er kalt til å tåle. Vi
er kalt til ikke å dømme, men overlate dommen til Gud.Vi er kalt til å bære vårt kors
hver dag, og til å rydde opp i vårt eget private rot og regelbrudd på alle plan,.
I
vårt kloster velger vi hver faste en særlig disiplin vi legger vekt på, for sammen
å vokse i troen og felleslivet. I år er det to ting som har fokus: Rydde i alt vårt
rot, og komme til kirken i god tid til alle tidebønner og messe. Begge deler kan synes
bagatellmessig, men er det slett ikke. Å rydde i cellen og kontoret, i papirer som
lagrer seg opp, i skuffer og skap, er en god øvelse i å rydde sitt indre. Gi slipp
på gamle sår, stoppe alle negative tanker om andre, kaste bort de tusen daglige, unødvendige
detaljene, huske å ha sinn og tanke rettet mot Kristus og åpent for andre, og for
hendelser og mennesker som kommer. Kaste ut de vakre steinene og frøhusene som har
samlet seg på skrivebordet, og slippe på nytt behovene for bekreftelse, for å merke
at du blir sett og verdsatt. Tåle kritikk, også når den er urettferdig.
Slippe
alt når klokka ringer, stoppe opp i det vi synes er viktig, for å gi Gud full prioritet.
Lovet være Jesus Kristus som overrasker oss med nye prøvelser i denne fastetid!