2012-08-09 15:52:24

Minnesord om Pater Arnfinn Haram OP


(09.08.2012) Dagen før han døde den 10. juni i år, var pater Arnfinn Haram på styremøte med oss i studentlaget. Han seilte inn over berammet møtestart, kom med ivrige innspill, og flagret av gårde igjen; det sorte skapularet kom et øyeblikk i klem mellom stolene. Men ikke lenge.

Siden han tiltrådte som geistlig rådgiver i 2003, jobbet p. Arnfinn ulønnet for Katolsk Studentlag. I ni år sto han på for studenters intellektuelle og åndelige formasjon. Dette var alltid en hjertesak for pater Arnfinn. Han feiret et hopetall messer på Blindern campus og MF, var pilegrims- og leirprest, og troppet opp på foredragskvelder med skarpe iakttagelser og spørsmål – når han ikke holdt foredrag selv. Men først og fremst møtte vi p. Arnfinn som «en av oss» og som en venn. Mellom studentene og studentpresten var det ingen distanse, for han var helt naturlig med på notene. Han trivdes så vel med pueril humor som mer elevert diskurs; intet studentikos var ham riktig fremmed.

Kanskje var dette fordi han selv var student. Inntil det siste arbeidet p. Arnfinn med en avhandling om salige John Henry Newman. Han var intenst opptatt av denne figuren som har betydd så meget for engelsk katolisisme og anglikanisme siden midten av 1800-tallet. For det første er det mellom de to en slående parallellitet i biografisk og teologisk orientering. Begge endte opp med å forkaste den «folkekirke» de var oppvokst i, og omfavnet Den katolske Kirke i moden alder, efter å ha virket som prest en tid. I Newman så p. Arnfinn en skikkelse som utfordret samtidens anglikanske lavblusskonfesjonalisme i et samfunn som bare nylig hadde gjenåpnet for katolske motforestillinger. Inntil videre. For begge var pessimistiske med hensyn til kristendommens stilling i fremtiden. Det parolemessige «tilbake til urkirken» ble derved en drivkraft, både for p. Arnfinn og Newman, til å skape glød i den apostoliske Kirke: i en sekularisert samtid må den på ny lære å stå på egne ben, våge være Kirke:

Newmans fornyingsprogram var nok ein appell om respekt for kyrkja frå den politiske makta si side, både den liberale og den konservative. Men framfor alt, og stadig meir, skjøna han at fornyinga innebar ei re-evangelisering av folk og kyrkje. Fornyinga handla om misjon: We shall attempt to be evangelists in a population almost heathen. Istaden for gjenreising av ytre ære og særfordelar ville han og hans vener tvert om måtte bu seg på motstand og vanskar:

We shall be driven from the established system of the Church, from livings and professorships, fellowships and stalls; we shall (so be it) muster amid dishonour, poverty, and destitution, for higher purposes.

+ + +
For et par år siden satt pater Arnfinn og jeg på bryggekanten i Son, hvor jeg kommer fra. Han syntes nok det var artig at jeg var fra Son, denne snodige og småborgerlige lille sørlandsbyen på gal side av fjorden med Østlandets hviteste hus og høyeste lønnsforskjeller. Kardemomme by, kalte han Son. Eller «Son-doma», når han var i sitt mer lunefulle «ordspillhjørne». (Og det var ikke rent sjelden.) Den dagen på bryggekanten lærte jeg to ting om pater Arnfinn, og om livet. Det ene var hans lengsel efter havet, og hvordan han ved synet av havgapet og himmelhorisonten som utspant seg over den, umiddelbart kunne føle seg fullstendig hjemmehørende, «heilt heime»; som gjorde ham i stand til å skue over fjorden til Hurumlandet og se Haramsøy, og de trakter han kom fra og hvor hjertet hans alltid lå.

Det andre jeg lærte av og om pater Arnfinn, kan oppsummeres i en setning som falt mellom ivrig samtale om de store ting, der vi satt og betraktet havet, en setning jeg aldri glemmer: «Det er så utruleg kult å vere munk!» Ingen kunne som broder Arnfinn si dette og få meg til å tro det.

For man kunne på Arnfinn se at han virkelig var i sitt rette element som «preikebror». Han var helt og holdent trygg på seg selv. Med ham var liksom alt avklart og avstemt; han var i løpet av livet blitt et helstøpt menneske, et helstøpt kristent menneske. Dertil var han trygg på sitt livskall: å tjene Kristus ved å gi seg selv til Ham gjennom de mange. Kombinasjonen av dette veldig alvorlige og gjennomgripende apostoliske kallet og p. Arnfinns sunnmørske høyoktanblod avstedkom en arbeidskraft som Kirken i Norge knapt har sett maken til i løpet av de siste femti år. Sunnmøringer ruller sten mens de sover, pleide Arnfinn å si. Denne sunnmøringen brukte snarere nettene til å be. På dagtid var han allestedsnærværende: som Kirkens ansikt utad, i trykte og digitale medier; og primus motor innad, i evangeliseringsarbeid og retrettvirksomhet, som sjelesørger og skriftefar, som medbror og senest som prior for brødrene i St. Dominikus kloster i Oslo. Som vår studentprest.

I alle leirer satte han sitt avtrykk, slik store personligheter gjerne preger sine omgivelser; store spor som både var katolske og umiskjennelig hans egne. Ingen som krysset dem, gjorde det uten å endre kurs aldri så lite.

Jeg brydde meg aldri stort om havutsikten før den dagen på bryggen; dagen da p. Arnfinn lærte meg de følgende lærdommer, kanskje livets to viktigste: glem ikke hvor du kommer fra, og glem for all del ikke hvor hen du skal. Var det to ting Arnfinn visste, så var det dette. Var det to steder han levde for og alltid lengtet tilbake til, var det hans jordiske og himmelske hjemstavn. Uroen han er blitt tilskrevet, var ingen verdslig uro, ingen typisk eksistensiell uro av moderne tapning. Det var en hjertets uro, den gudslengtende kristnes uro, som stammer fra å leve i en stadig spenning mellom disse to hjem. For å si det med Augustins berømte ord: «Du har skapt oss for deg selv, Herre, og våre hjerter er urolige inntil det finner sin hvile i deg.»

Tryggheten han samtidig hadde, kom, altså, av at han visste. Han visste nettopp hvor han var fra og hvor hen det bar. Trygghet i uroen. Det kan tjene til å oppsummere Arnfinn Haram. Det er også en beskrivelse av kjernen i det apostoliske kall som han levde til fulle: å lede menneskene hen mot dets eneste forløsende kraft, Kristus; mot den endelige trygghet i Hans rike. Hvor pater Arnfinn Haram utvilsomt hviler.

Dette minneordet er en redigert utgave av et program som ble sendt i Vatikanradioen 18. juni. Av Eirik A. Steenhoff, leder i Katolsk Studentlag.








All the contents on this site are copyrighted ©.