(09.08.2012) Dagen før han døde den 10. juni i år, var pater Arnfinn Haram på styremøte
med oss i studentlaget. Han seilte inn over berammet møtestart, kom med ivrige innspill,
og flagret av gårde igjen; det sorte skapularet kom et øyeblikk i klem mellom stolene.
Men ikke lenge.
Siden han tiltrådte som geistlig rådgiver i 2003, jobbet p.
Arnfinn ulønnet for Katolsk Studentlag. I ni år sto han på for studenters intellektuelle
og åndelige formasjon. Dette var alltid en hjertesak for pater Arnfinn. Han feiret
et hopetall messer på Blindern campus og MF, var pilegrims- og leirprest, og troppet
opp på foredragskvelder med skarpe iakttagelser og spørsmål – når han ikke holdt foredrag
selv. Men først og fremst møtte vi p. Arnfinn som «en av oss» og som en venn. Mellom
studentene og studentpresten var det ingen distanse, for han var helt naturlig med
på notene. Han trivdes så vel med pueril humor som mer elevert diskurs; intet studentikos
var ham riktig fremmed.
Kanskje var dette fordi han selv var student. Inntil
det siste arbeidet p. Arnfinn med en avhandling om salige John Henry Newman. Han var
intenst opptatt av denne figuren som har betydd så meget for engelsk katolisisme og
anglikanisme siden midten av 1800-tallet. For det første er det mellom de to en slående
parallellitet i biografisk og teologisk orientering. Begge endte opp med å forkaste
den «folkekirke» de var oppvokst i, og omfavnet Den katolske Kirke i moden alder,
efter å ha virket som prest en tid. I Newman så p. Arnfinn en skikkelse som utfordret
samtidens anglikanske lavblusskonfesjonalisme i et samfunn som bare nylig hadde gjenåpnet
for katolske motforestillinger. Inntil videre. For begge var pessimistiske med hensyn
til kristendommens stilling i fremtiden. Det parolemessige «tilbake til urkirken»
ble derved en drivkraft, både for p. Arnfinn og Newman, til å skape glød i den apostoliske
Kirke: i en sekularisert samtid må den på ny lære å stå på egne ben, våge være Kirke:
Newmans
fornyingsprogram var nok ein appell om respekt for kyrkja frå den politiske makta
si side, både den liberale og den konservative. Men framfor alt, og stadig meir, skjøna
han at fornyinga innebar ei re-evangelisering av folk og kyrkje. Fornyinga handla
om misjon: We shall attempt to be evangelists in a population almost heathen. Istaden
for gjenreising av ytre ære og særfordelar ville han og hans vener tvert om måtte
bu seg på motstand og vanskar:
We shall be driven from the established system
of the Church, from livings and professorships, fellowships and stalls; we shall (so
be it) muster amid dishonour, poverty, and destitution, for higher purposes.
+
+ + For et par år siden satt pater Arnfinn og jeg på bryggekanten i Son, hvor
jeg kommer fra. Han syntes nok det var artig at jeg var fra Son, denne snodige og
småborgerlige lille sørlandsbyen på gal side av fjorden med Østlandets hviteste hus
og høyeste lønnsforskjeller. Kardemomme by, kalte han Son. Eller «Son-doma», når han
var i sitt mer lunefulle «ordspillhjørne». (Og det var ikke rent sjelden.) Den dagen
på bryggekanten lærte jeg to ting om pater Arnfinn, og om livet. Det ene var hans
lengsel efter havet, og hvordan han ved synet av havgapet og himmelhorisonten som
utspant seg over den, umiddelbart kunne føle seg fullstendig hjemmehørende, «heilt
heime»; som gjorde ham i stand til å skue over fjorden til Hurumlandet og se Haramsøy,
og de trakter han kom fra og hvor hjertet hans alltid lå.
Det andre jeg lærte
av og om pater Arnfinn, kan oppsummeres i en setning som falt mellom ivrig samtale
om de store ting, der vi satt og betraktet havet, en setning jeg aldri glemmer: «Det
er så utruleg kult å vere munk!» Ingen kunne som broder Arnfinn si dette og få meg
til å tro det.
For man kunne på Arnfinn se at han virkelig var i sitt rette
element som «preikebror». Han var helt og holdent trygg på seg selv. Med ham var liksom
alt avklart og avstemt; han var i løpet av livet blitt et helstøpt menneske, et helstøpt
kristent menneske. Dertil var han trygg på sitt livskall: å tjene Kristus ved å gi
seg selv til Ham gjennom de mange. Kombinasjonen av dette veldig alvorlige og gjennomgripende
apostoliske kallet og p. Arnfinns sunnmørske høyoktanblod avstedkom en arbeidskraft
som Kirken i Norge knapt har sett maken til i løpet av de siste femti år. Sunnmøringer
ruller sten mens de sover, pleide Arnfinn å si. Denne sunnmøringen brukte snarere
nettene til å be. På dagtid var han allestedsnærværende: som Kirkens ansikt utad,
i trykte og digitale medier; og primus motor innad, i evangeliseringsarbeid og retrettvirksomhet,
som sjelesørger og skriftefar, som medbror og senest som prior for brødrene i St.
Dominikus kloster i Oslo. Som vår studentprest.
I alle leirer satte han sitt
avtrykk, slik store personligheter gjerne preger sine omgivelser; store spor som både
var katolske og umiskjennelig hans egne. Ingen som krysset dem, gjorde det uten å
endre kurs aldri så lite.
Jeg brydde meg aldri stort om havutsikten før den
dagen på bryggen; dagen da p. Arnfinn lærte meg de følgende lærdommer, kanskje livets
to viktigste: glem ikke hvor du kommer fra, og glem for all del ikke hvor hen du skal.
Var det to ting Arnfinn visste, så var det dette. Var det to steder han levde for
og alltid lengtet tilbake til, var det hans jordiske og himmelske hjemstavn. Uroen
han er blitt tilskrevet, var ingen verdslig uro, ingen typisk eksistensiell uro av
moderne tapning. Det var en hjertets uro, den gudslengtende kristnes uro, som stammer
fra å leve i en stadig spenning mellom disse to hjem. For å si det med Augustins berømte
ord: «Du har skapt oss for deg selv, Herre, og våre hjerter er urolige inntil det
finner sin hvile i deg.»
Tryggheten han samtidig hadde, kom, altså, av at han
visste. Han visste nettopp hvor han var fra og hvor hen det bar. Trygghet i uroen.
Det kan tjene til å oppsummere Arnfinn Haram. Det er også en beskrivelse av kjernen
i det apostoliske kall som han levde til fulle: å lede menneskene hen mot dets eneste
forløsende kraft, Kristus; mot den endelige trygghet i Hans rike. Hvor pater Arnfinn
Haram utvilsomt hviler.
Dette minneordet er en redigert utgave av et program
som ble sendt i Vatikanradioen 18. juni. Av Eirik A. Steenhoff, leder i Katolsk Studentlag.