Apropå tyskt Memorandum

(08.03.1) For den katolske kirke i Tyskland har februar måned vært en tid for intens og svært offentlig debatt. Anledningen er et memorandum som ble trykket i Die Süddeutsche Allgemeine Zeitung 4/2, i regi av en gruppe tyske legmannsteologer. Teksten bærer overskriften Kirke 2011: Et nødvendig oppbrudd og kaller på en rekke reformer. Per idag, har den samlet 261 underskrifter.

’Et drøyt år er forløpt siden det ble kjent at prester og ordensfolk ved Berlins Canisius-Kolleg i flere tilfeller har begått seksuelt misbruk av barn og ungdom.’ Dette er setningen som innleder erklæringen Kirke 2011: Et nødvendig oppbrudd. Det rotfestes derved i konkrete forhold. Forfatterne anerkjenner at flere tiltak er igangsatt for å hjelpe overgrepsofre, for å oppklare ’fortielse og dobbeltmoral’. Men de forblir overbevist om at mer omfattende reformer er påkrevet for å løse det de kaller en ’krise uten sidestykke’. For det antydes at overgrepsskandalene peker mot mer grunnleggende problemer. Allerede i første paragraf anmoder de undertegnede Kirken om å justere sin organisasjonsstruktur, sin forståelse av geistlige embeter, sin morallære og sitt forhold til det verdslige samfunn. De står ikke tilbake for å uttrykke seg apokalyptisk. De snakker om en ’siste sjanse’, om et ’siste håp’. Snart, går det frem av teksten, ganske snart vil det være for sent å gjøre noe. Og hva så? Selve undergangsvisjonen utmales ikke, men antydes umiskjennelig.

To grunnbegreper definerer oppropet som i sin helhet løper over et par trykksider. Det tales om ’fornyelse’ og ’frihet’. ’Evangeliets frihetsbudskap’, leser vi, ’utgjør målestokken for en troverdig Kirke’. I den forbindelse hevdes det, med henvisninger til Det annet Vatikankonsil, at Kirken har mangt å lære av vår sekulære samtid, at den må utarbeide et mer ’differensiert forhold’ til det moderne. Kirken går ikke i takt med verden. Forfatterne ser dette som en kilde til minsket troverdighet. Oppropet etterlyser åpen dialog, og setter selv opp en dagsorden med seks punkter. For det første etterlyses synodale, demokratiske prosedyrer i Kirkens administrasjon. For det annet kreves det at katolsk menighetsliv omdefineres, idet prestemangel kaller på legfolks medansvar samt gifte og kvinnelige prester. For det tredje oppfordres lege troende til å hevde sine rettigheter. For det fjerde etterlyses større spillerom for enkelt-menneskers samvittighet i etiske valg, en tematikk som forbindes med ’utelukkingen’ (slik står det i teksten) av gjengifte og homofile. For det femte innbys Kirken til en mer forsonende holdning, i kontrast til en angivelig herskende ’moralsk rigorisme uten barmhjertighet’. For det sjette advares det mot forkrøplende tradisjonalisme i gudstjenestelivet. Dette er orienteringskartet, hevdes det, som viser veien bort fra lammende navlebeskuelse mot ’befrielse og oppbrudd’.

Det første som må sies i respons til oppropet Kirke 2011 er åpenbart: Det er en kjensgjerning at 2010 var et annus horribilis for Kirken i Tyskland og i den vestlige verden overhodet. Det er ingen tvil om at nye oppbrudd trengs, at sår må leges, problemer løses, feil anerkjennes. Her ser jeg vanskelig hvordan noen kan ha innvendinger. Hva dokumentets forutsetninger og språkbruk angår, kan man derimot stille seg spørrende. Hvem kjenner igjen bildet av en ’utelukkende’, ’barmhjertighetsløs’ Kirke? Synodale strukturer fungerer kanskje ikke alltid som de skulle, men et blikk på kirkeretten viser at de finnes og verdsettes. Når man tenker tilbake på en totusenårig historie, kan det virkelig sies at dagens katolikker opplever ’en krise uten sidestykke’? Og er det ikke betenkelig, ja litt uvørent, å bruke misbrukssakene nærmest som et blikkfang, for å puste liv i desiderata som langt fra er nye? Spørsmål som disse er ofte blitt stilt i løpet av de siste ukene. Matthias Matussek går i Der Spiegel (ikke akkurat noe menighetsblad!) til motmæle mot oppropets forenklende utlegning av komplekse forhold. Manfred Lütz, psykiater av internasjonalt format, avfeier med vitenskapelig nøyaktighet myten om en kausal sammenheng mellom sølibat og misbruk av barn. Mens Peter Seewald, Pave Benedikts dialogpartner gjennom mange år, bent frem fnyser av det han kaller ’et opprør på gamlehjemmet’. Slik Seewald ser det, vitner teologenes memorandum om holdninger fra igår og i forgårs; om spørsmål Kirken har arbeidet med gjennom snart et halvt århundre. Dette er ’gammel-sekstiåtteres’ retorikk ifølge ham, og han mener dokumentet bunner i en problematikk som ikke anerkjennes, men ligger like under overflaten: Et uavklart forhold til autoritetsinstanser.

Siden akademikernes memorandum oppfordrer menige katolikker til ansvar og handling, gjør det inntrykk at så mange skarpe besvarelser kommer fra legfolk. Men den betydeligste teologiske respons per dags dato er et stykke signert Kardinal Walter Kasper som ble offentliggjort i Frankfurter Allgemeine Zeitung 11. februar. Da kardinalen hørte om oppropet, sier han, spisset han ørene. Som så mange andre er han seg bevisst den prekære tilstanden i Tyskland. Kanskje var nettopp dette den form for konstruktivt tiltak som tiden trenger? Håpet ble kortvarig. Som én som selv har tredve års fartstid i teologisk universitetsliv, sier Kasper seg ’bunnløst skuffet’. Fra teologer hadde han forventet seg et teologisk manifest, men nei: Kirke 2011 går ikke tilstrekkelig i dybden. Kasper etterlyser antydninger til det han selv anser som vesentlig: Ikke kirkekrisen, men Gudskrisen, det faktum at kristendommen som sådan er i tilbakegang, at vår verden ser ut til å ha mistet evnen til å tro på Gud og til å tenke seg Gud. Kasper sier han gjerne tar del i ’åpen dialog’, men da venter han seg et substansielt bidrag som utgangspunkt. Ta frihetsbegrepet, for eksempel. Kirke 2011 siterer det ofte, men definisjonsløst, uten antropologiske eller soteriologiske betingelser.

Det blir nærmest en floskel, en knagg som brukes til å henge opp en kjede med allerede velkjente teser. Er det gått teologene hus forbi, spør Kasper, at fordringene de stiller i stor grad er møtt i Tysklands ikke-katolske kirkesamfunn og at problemene der ikke er mindre? Har de glemt at mange av spørsmålene har fått veloverveide svar fra katolsk hold? Når Kirken så inngående har befattet seg med sølibatsordningen, for eksempel, er det uredelig å argumentere som om ingen diskusjon hadde funnet sted. Og det smaker av provinsialisme når man later som om situasjonen i Tyskland må behandles på særegne premisser, liksom avskåret fra Kirken som helhet. En radikal løsning på dagens situasjon finner vi bare, sier Kasper til avslutning, hvis vi som radix setter Kirken som mysterium, ikke Kirken som institusjon; hvis vi virkelig setter Gud og hans rike først i all vår betraktning; hvis vi satser alt på intelligent, sannferdig formidling av det kristne budskap til en tid som ikke har ører til å høre. Det er en oppgave som kaller på reell kompetanse, faglig og åndelig. Dertil innbyr han Tysklands teologstand.

Debatten omkring Kirke 2011 vil utvilsomt pågå også i månedene fremover. At dokumentet allerede har fremkalt mange opplyste, gjennomtenkte svar, er noe å være glad for. En real tankeutveksling er alltid et gode. Vi ser at det er vitalitet i tysk kirkeliv, selv om ikke alle definerer livskraften utafra samme kriterier. Et dypsindig perspektiv på det hele finner vi hos Peter Seewald, som siterer en anekdote om Moder Teresa av Calcutta. Da hun engang i et intervju ble spurt hva hun mente måtte forandre seg i Kirken, nølte hun ikke et øyeblikk. Moder Teresa så journalisten rett i øynene og svarte: ’Det må du og jeg.’ Du og jeg.